Ellington på dansefot

Sjeldent stilsikkert, sofistikert og sensuelt fra Duke Ellington's Sophisticated Ladies.

Det er showtime også i vår utslitte opera på Youngstorget. Om ikke lokalitetene står i stil med de gjestende sophisticated ladies - og gentlemen, blir vi fort trøstet: «It don't mean a thing if it ain't got that swing.» Og gjett om gjestene har akkurat det!

Så når Duke Ellingtons noter kommer listende på kattepoter noen sekunder før full utblåsning, slipper vi skuldrene rett ned og skyter rygg av vellyd. Og ennå har vi ikke sett praktfulle Kimberly Hester smyge seg rett inn i rytmebølger med et par meter henslengte silkebein.

Hun er midtpunktet i dette showet nå uansett hvor hun befinner seg på scenen. Teknisk en briljant danser med et melodiøst linjespill som visualiserer Ellingtons komposisjoner og samtidig personlig fortolker hver minste lille bevegelse.

Skjønt stjernen på plakaten heter Freda Payne, og hun kan selvfølgelig både Ellingtons og sine egne ting ut og inn, og gjør som hun vil. «Mood Indigo» gjør hun for eksempel nydelig sammen med Beth Bowles. Dette er for øvrig Bowles' åttende produksjon av «Sophisticated Ladies» siden Broadway-premieren i 81.

Showet er i ferd med å bli en klassiker i sin sjanger. Utgaven i Bruce Heaths lekne og stilrene koreografi og regi som nå gjester Oslo, kunne nok virke litt datert og litt slitt i kantene i første del. Det blir gjerne slik når alt annet enn perfeksjonisme er juks. Lydbildet kunne også vært bedre, men scenebildet er hyperelegant, og når vi møtes etter pause i «Duke's Place», er alt på plass. Forestillingen tetner seg i et hett driv. Høydepunktene kommer slett ikke løpende på bånd, men dansende, syngende og samspilte av levende, inspirerte artister.

Yezz! Take the «A»-train til Youngstorget. Akkurat der er det «Sophisticated Ladies», akkurat nå.