Elses kåsselige talkshow

Er helt avhengig av gjestene for å lykkes.

Else Kåss Furuseth. Foto: TV2.
Else Kåss Furuseth. Foto: TV2.Vis mer

TV: I kveld debuterer Else Kåss Furuseth med eget talkshow. Det gjør hun på eget vis, med en avslappet "er det så farlig"-holdning til humor og roller. Her er rollen talkshowvertinne, og de første gjestene er akkurat slike hennes talkshow-format  trenger: Jonas Gahr Støre, Linn Skaaber og John Arne Riise.

De to første tør å by på sitt offentlige selv på en så avslappet og morsom måte at du nesten tror de gir deg noe privat. Og John Arne Riise er John Arne Riise.

Showet starter, sjangeren tro, med en monolog fra vertinnen, og Else Kaas Furuseths versjon er kort i kveld. Det er like greit, for vitsene er ikke så veldig gode denne gangen heller. Den delen kan og bør bli bedre.

Slåsskjempen Støre
På gjestefronten har "Else" en minimalistisk Skavlan-variant uten krøss og b: Alle gjestene kommer inn samtidig, alle sitter der hele tiden. Ingen en-til-en intervjuer, intet skifte av gjester underveis. Når gjestene da også er vaglet opp i samme sofa, med ansiktet mot programlederen, begrenser det også pratemulighetene dem i mellom. Vi får håpe viljen til variasjon øker etterhvert. Slik det er nå blir det nokså statisk. Men gjestene er hun heldig med, det er kloke og trygge valg. Skaaber er morsom også som gjest, og det samme er Jonas Gahr Støre.

Her får vi vite hvilken kranglefant og slåsskjempe Gahr Støre var som barn. En slåsskamp i andre klasse førte til at tenna i ministerens underkjeve ikke er hans egne. Men Else glemmer å stille det opplagte oppfølgingsspørsmålet: Hvem vant? Hordan gikk det med den andre gutten?

Og alle veier fører til Rom: Der har Gahr Støre sett Riise spille fotball, og der har Linn Skaaber møtt Jonas Gahr Støre arm i arm med en gul struts.

Tatoveringslyrikk
To sanginnslag avslutter hver sin del: Det er simpelthen en strålende ide å la et kor synge gospelutgaven av alle Riises tatoverte tekster: Kropp blir tekst blir sang. Men når også Erlend og Steinjo stiller med sang om Riise, dukker lysten på mer variasjon opp: En avskjedsballade til Gahr Støre, for eksempel.

Som programleder er Else Kåss Furuseth avslappet og morsom, men forløpig virker hun også avhengig av gjester som byr lett på seg selv. Overgangene mellom den friere samtalen og de planlagte innslagene kan bli mykere. Sekvensen der hun stiller gjestene liksomspørsmål blir for eksempel litt lukket.

En utfordring er å få flettet gjestene bedre inn i det planlagte materialet, en annen er å få større stemningsvariasjon i studio. Men dersom man etterhvert klarer å myke opp formatet og skape større variasjon i studio har dette potensialet til å bli riktig bra.