Elsk meg, snakk til meg

JEG MØTER BLIKKET HENNES når jeg kikker opp fra boka (hvor lenge har hun sittet sånn og sett på meg?) og vet hva som kommer: Du snakker aldri, du.

«Du snakker aldri, du.»

Jeg prøver å se såret ut, men får det ikke helt til fordi jeg allerede er i forsvarsposisjon.

«Du snakker bare når det er andre folk til stede,» sier hun. «Men da kommer andre nesten ikke til orde. Før kunne du snakke til meg i timevis. Hva har skjedd?»

«Jeg vet ikke.» (Men jeg vet at hun vet at jeg vet at hun tenker at det er fordi jeg ikke elsker henne lenger.)

«Vet ikke? Når det er andre her, vet du hva det skal være.»

«OK. Det er vel fordi de ikke har hørt det jeg forteller før, da. Du kan jo hele repertoaret mitt.»

«Repertoaret? Hvilket repertoar?»

«Du vet. Fortellingene. Pussige ting som har skjedd meg og sånn. Du har hørt det nå.»

«Du kan vel fortelle andre ting. Du pleide å få meg til å le hele tida.»

«Jeg kan ikke fortsette å fortelle de gamle historiene.»

«Hvorfor ikke? I går kveld, da du fortalte om den gangen jeg prøvde å legge til kai med båten til faren din, lo jeg så jeg holdt på å kaste opp.»

«Det er fordi den handler om deg. Du ler alltid når det handler om deg.» (Det er ikke helt sant. Det gikk flere år før hun lo av den båthistorien.)

«Du kan fortelle meg hva som skjedde på jobben i dag, for eksempel.»

«På jobben? Vi jobbet.»

«Kom igjen. Hva er det han heter igjen, han morsomme typen som alltid blir så full?»

«Larsen?»

«Nettopp. Sa Larsen noe morsomt i dag?»

«Han var edru.»

«Hold opp å tulle.»

«Han er ikke så morsom når han er edru.»

«Men hva sa han, da?»

JEG SÅ NÆRMERE PÅ HENNE. Hun satt og så på TV, men nå har hun skrudd lyden ned og sitter vendt mot meg. Og jeg vet det er et glimrende program, jeg har sett det før. Det er Hans Christian Alsvik som forteller om gnuens utrolige vandring gjennom Kalahariørkenen. Det omhandler regntid og tørketid, om å finne vann og mat, om det motsatte av frihet, om å styres av det sett regler naturen har satt for overlevelse. Men selv i naturens fengsel er det ingen grenser for hvilke strabaser gnuen er villig til å gå gjennom for å føre slekta videre. Og hun har skrudd ned lyden for å høre hva Larsen sa over kantinebordet i dag. Jeg blir sittende og studere hodeformen hennes, men den avslører intet mistenkelig. En stemme kaller meg tilbake til jorda.

«Hallo?»

«Da må jeg mentalt tilbake på jobben igjen. Jeg har fri nå, og de betaler ikke folk overtid for å snakke om jobben.»

«Uff, så vanskelig du er. Fortell hva du tenker på nå, da.»

«At Tottenham burde kjøpe en ny midtbanespiller.»

Det var dårlig gjort. Jeg sa det fordi jeg er irritert, og fordi det er irriterende å være den eneste som er det. Det virker. Nå er hun irritert også.

«Du er faen meg så typisk mannfolk at det halve kunne være nok.»

Jeg sukker og prøver å lese i boka igjen. Hun sukker også.

«Se på meg.»

Jeg ser på henne.

«Du er jo så flink til å fortelle, hvorfor må du være så... kjip?»

Jeg legger fra meg boka. Så kremter jeg: «Har jeg fortalt deg om den gangen jeg gikk inn på et horehus i Rio og prøvde å få et rom fordi jeg trodde det var et hotell?»

«Nei, men nå har du jo fortalt hele historien før du begynner. Og dessuten liker jeg ikke sånne ekle historier.»

Jeg kjenner jeg blir varm på øreflippene. «Hvem har sagt at den er ekkel?»

«Du behøver ikke snakke så høyt. Fortell noe annet.»

«Noe annet? Hva annet?»

«Du kommer sikkert på noe.»

Jeg teller sakte til ti. «OK. Dette skjedde lenge før jeg traff deg, da jeg var sammen med Katrine. Vi skulle...»

«Ingen Katrine-historier, takk.»

«Beklager. Vent litt.»

Hun venter.

«Denne er god. På utdrikningslaget for en kompis av brutter'n tok de ham med opp i Tryvannstårnet med bind for øynene. De...»

«Den har du fortalt før.»

«Faen!» Jeg er blitt klam innenfor skjorta. Hun smiler vel ikke?

«Jeg var åtte år, sola skinte sannsynligvis, og jeg hadde akkurat fått ny sykkel og syklet i full fart nedover en bakke mot noen jenter som hoppet hoppetau midt i veien. En av dem tror jeg var Mette, hun var smellfeit, og noen hadde fortalt at hun var gæren etter meg. Jeg ropte, og de vendte ansiktene mot meg, sånne tause, blanke ansikter som bare ser på deg. Uten å si et ord til hverandre la de tauet ned på bakken, men da jeg skulle til å kjøre over tauet, løftet de det plutselig opp. Sykkelen fortsatte rett fram, mens jeg ble hengende igjen i løse lufta. Jeg brakk armen og måtte på sykehus.»

EN LANG STILLHET FØLGER. Jeg ser spent på henne. Hun har lagt en hånd foran munnen, og det rykker i rynkene rundt øynene.

«Hva?» sier jeg.

«Ingenting.»

Hun reiser seg og kommer gående rundt salongbordet. «Den var fin.» Hun kysser meg i nakken. «Men litt kort.»

På TV-skjermen bak henne snapper en krokodille lydløst en drikkende gnu og drar den med ut i elva.

«Jeg skal gjøre den lengre neste gang,» sier jeg matt og kysser henne tilbake. Så plukker jeg opp boka igjen.