TYDELIG TENDENS: To år etter «Få meg på, for faen» var det i fjor høst premiere på den både søtere og sintere navnebroren «Kyss meg for faen i helvete», som mang en stakkar tok for å være en oppfølger, noe de vanskelig kan klandres for. Titteltendensen var tydelig, skriver kronikkforfatteren. På bildet: Skuespiller Eili Harboe, regissør Stian Kristiansen og skuespiller Øyvind Larsen Runestad foran plakaten til filmen. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
TYDELIG TENDENS: To år etter «Få meg på, for faen» var det i fjor høst premiere på den både søtere og sintere navnebroren «Kyss meg for faen i helvete», som mang en stakkar tok for å være en oppfølger, noe de vanskelig kan klandres for. Titteltendensen var tydelig, skriver kronikkforfatteren. På bildet: Skuespiller Eili Harboe, regissør Stian Kristiansen og skuespiller Øyvind Larsen Runestad foran plakaten til filmen. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Elsk meg som du ser meg! Jeg er en som deg, for faen i helvete!

Norske filmer entret i 2011 en æra preget av personlig pronomen, bannskap og full tittelforvirring for publikum.

Meninger

Vi burde kanskje sett det komme allerede i 2005, da Elling-trilogien ble avsluttet med «Elsk meg i morgen». Historien om pølsebodforelskelsen til den elskeligste av trygdemottakere bar en tittel som riktignok var lengtende, men like fullt var det en lengsel rotfestet i dannet tålmodighet: Elsker De meg ikke? Nuvel, greit nok. Men De har kanskje anledning i morgen?

Spol fram til 2011, da den noget mindre tålmodige tittelen «Få meg på, for faen» markerte ikke bare mellom bakkar og bergs svar på «Fucking Åmål», men startskuddet for en ny æra i norsk film. Nå skulle pronomenet og kraftuttrykket stå i sentrum. Det skulle være jeg, meg og deg, og til en viss grad skulle det også være faen og helvete. Romansen skulle ikke lenger formuleres som en forventningsfull ventetid, men som et imperativt krav uten valgmulighet for mottakeren. Nok fikk være nok.

To år etter «Få meg på, for faen» var det i fjor høst premiere på den både søtere og sintere navnebroren «Kyss meg for faen i helvete», som mang en stakkar tok for å være en oppfølger, noe de vanskelig kan klandres for. Titteltendensen var tydelig. Uka etter kom imidlertid «Jeg er din» og forrykket empirien, med tre små, hengivne og altoppofrende ord. Likevel føles det som om også Iram Haqs oscarkandidat hører hjemme i buketten. Se for eksempel hvor godt samspillet mellom de tre er i et haiku:

Få meg på, for faen

Kyss meg for faen i helvete

Jeg er din

Mot slutten av 2013 var det altså skjellig grunn til å iverksette en (riktignok litt tøysete) spekulasjon rundt hvorvidt det er blitt mindre sexy å være filmskaper - ja, om årsaken til disse aggressive og/eller lengselsfulle kjærlighetserklæringene ganske enkelt kunne bunne i det faktum at norske filmskapere ikke får seg noe særlig lenger? I hvert fall, eh ... kanskje ikke så mye som de skulle ønske? Det er tross alt bare et backspace og en stavefeil som skal til før Eirik Svenssons «En som deg» blir Eirik Svenssons «Ensom meg» - for øvrig en atskillig greiere tittel å memorere - og haikuet som lot seg lafte i avsnittet over tyder da vitterlig på at det er rom for påfyll av både nyp, nuss og nærhet?

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Enter 2014, hvor spekulasjonene blir bekreftet. Det norske filmåret åpnet med Dag Johan Haugeruds «Det er meg du vil ha» - intet mindre - og enda har vi Hanne Myrens «Elsk meg» og Per-Olav Sørensens «Ta meg med!» ført opp i almanakken. Noe er åpenbart alvorlig galt. Hva skjedde med å bli elsket i morgen? Er filmskaperne våre virkelig så akutt ensomme og sølibatære som titlene kan gi inntrykk av? Eller skal vi tolke det i retning av bortskjemthet; forvokste egoer som forventer verden servert på bestilling? I så tilfelle kan det kanskje være arven etter Edith Carlmars uforskammede tittel «Lån meg din kone» vi ser de 56 år forsinkede konturene av.

Så føles det betimelig å spørre: Hvem er disse titlenes «jeg» og «meg»? Er det filmskaperen, er det hovedrolleinnehaveren, eller er det kanskje filmen selv? Sistnevnte gir kanskje mest mening; at det simpelthen er snakk om appeller til et norsk publikum som riktignok ser mer norsk film enn pre-Giske, men som stadig fyller Sal 1 for «Jack Ryan: Shadow Recruit» og henviser «Brev til kongen» til Sal 3. Tittelen «Kom og se meg!» har foreløpig uteblitt, men «Få meg på, for faen» høres da vitterlig ut som et tips til Netflix-kvelden, «Ta meg med!» kan ikke tolkes som annet enn et slag som slås for døende leiefilmbutikker, og «Jeg er din» er åpenbart et forsøk på å motvirke det dalende DVD-salget. Hva angår «Som du ser meg ...» vel, der engstet man seg åpenbart for lave besøkstall, og ladet kanonene med avvæpnende sarkasme.

Nå skulle man kanskje tro at importfilmene ville bli skånet for kongerikets pronomenfeber og nusseliggjøring - men den gang ei. I 2011 fikk komedien «The Change-up» navnet «Hvis jeg var deg». Året etter ble kosedramaet «The Vow» til «Elsk meg igjen», og følgelig kan Hanne Myren se seg nødt til å gi en eventuell oppfølger til «Elsk meg» tittelen «Elsk meg en gang til», eller i verste fall «Elsk meg nå også», om alternativene skulle innskrenkes ytterligere. Ingen tid å miste, Myren!

Det må nevnes at kjærlighetens kjøtere har sneket inn en og annen teaser til dagens titteltendens også i tidligere tider. La oss ikke glemme hvordan Woody Allens «Annie Hall» på merkelig vis ble til «Annie og jeg», eller den fascinerende tittelreisen til Pedro Almodóvars «Àtame!» (bind meg), som ble «Tie Me Up! Tie Me Down!» internasjonalt, og endelig - selvfølgelig - «Bind meg! Elsk meg!» på norsk. Gåttabanen.

Det er muligens helt i Eventyrland å ønske seg titler som utløser færre assosiasjoner til kioskromanens replikkvekslinger, men døden er som kjent et kjærtegn, og for hver nye kjærlighetsbefaling i kinoprogrammet, kan en ny filmelsker være fristet til å svare «Jeg tror vi trenger en pause». Kanskje kunne det således hjelpe besøkstallene til de norske filmene som ikke har plakatbudsjettene til «Kon-Tiki« (les: alle) om publikum fikk en enklere jobb med å feste seg ved titlene?

For å ta «exhibit A», så er det jo allerede ført i Morgenbladet-pennen at ikke engang kulturministeren evner å erindre en norsk filmtittel fra 2013. Kanskje et midlertidig pronomenforbud mot 1. og 2. person entall kunne være noe, Widvey? Bare forestill deg hvordan takksigelsene vil hagle, hvor skjønt utsagnet «Giske hvem?» vil lyde, for ikke å nevne hvordan de ansatte på Platekompaniet vil bli dine fremste ambassadører over natta, i ren lykkerus over å få stadig færre spørsmål om filmen «Elsk meg på som deg, for helvete».