Elskede Poona

Les utdrag fra boka Dagbladets anmelder Terje Thorsen mener er «en av de beste norske kriminalromaner som noen gang er skrevet.»

Neste dag, den tjueførste august, kom en patruljebil langsomt kjørende langs riksveien mot Elvestad. Det hvite panseret lyste i sola.To menn stirret gjennom ruta. Langt borte skimtet de en sammenstimling av mennesker.

- Der, sa Skarre.

De så en lysning til venstre. En blomstereng, omkranset av tett skog. Førstebetjent Konrad Sejer kikket inn mot skogbrynet, der en stor gruppe mennesker var i arbeid. Hele engstykket var avsperret, i tillegg hadde de trukket opp en gate de åpenbart skulle passere igjennom. Mennene gikk raskt ut av bilen og bega seg ut i det høye gresset. Det var delvis nedtråkket allerede. Lenge, tenkte Sejer, ville denne furen stå åpen som et sår. En del folk hadde samlet seg på veien. Noen unger på sykkel, et par biler. Og pressen, selvfølgelig. Foreløpig forvist, men det glimtet hissig i kameralinser. Sejer var en slik man kjente på ganglaget. Den lange kroppen sindig gjennom gresset. Det var aldri noe hastig eller overilt ved ham. Likeledes tenkte han alltid før han snakket. Unge mennesker som ikke kjente ham, trodde han var treg. Andre så det rolige vesenet, og ante en mann som sjelden gjorde ting han angret på, og som enda sjeldnere gjorde feil. Det gråsprengte håret var klippet helt ned. Han var kledd i en sort, høyhalset genser og en åpen, brun skinnjakke. Gruppen laget en åpning for ham så han ubesværet kunne gå helt fram. Jacob Skarre gikk to meter bak, Sejer stengte utsikten for ham. Men plutselig lå hun ved føttene deres. Skarre trakk inn en stor mengde luft. Hva hadde Holthemann sagt i telefonen?

Helt usedvanlig ille.

Sejer trodde han var forberedt. Han satte sjøbein og stirret på kvinnen i gresset. Synet forvirret ham. Han så en flette kveile seg som en sort orm i det gule gresset. Restene av et ansikt, knust inn til beinet. Ingen ting var lenger på plass. Munnen var et gapende, rødsvart hull. Nesen var slått flat mot kinnet, og han kunne ikke finne øynene i alt det røde kjøttet. Han måtte flytte blikket og så en knyttet hånd. En gullsandal. Blod i mengder. Det var trukket inn i klærne hennes og ned i det tørre gresset. Han merket seg det vakre, silkeaktige stoffet i den blågrønne kjolen, der det fortsatt var rent. Og et glimt av glitrende smykker. Hun hadde pyntet seg. Da han løftet hodet så han flekker av blod utover i gresset, vekk fra kvinnen, som om noen hadde herjet rundt med henne over et større område. Uten at han ville det trådte alle sansene i kraft. Han kjente lukten, hørte lyden av stemmer, kjente den sviktende grunnen under føttene. Han stirret opp i den blå himmelen et øyeblikk, og senket hodet langsomt. Hun var svært spinkel. Han så en smal fot. Tynne brune ankler. Føttene var nakne i sandalene. Små føtter, glatte og pene. Det var umulig å bestemme alderen hennes. Alt mellom tjue og førti, tenkte han. Klærne satt på plass. Hun hadde ingen sår på hendene.

- Snorrason? sa han endelig.

- Snorrason er på vei, sa Karlsen.

Sejer så på Skarre. Han sto i en merkelig, stivnet positur, bare vinden beveget krøllene hans. - Hva har vi til nå?

Karlsen trådte et skritt fram. Mustasjen hans, som alltid hadde en elegant sving, var i ulage. Han hadde strøket seg forferdet over munnen.

- Liket ble funnet av en kvinne. Hun ringte oss fra huset der inne, - han pekte et stykke innover i skogen der Sejer skimtet et lite hus. Han så vinduene skinne blankt gjennom løvet. - Hun er slått med noe svært tungt og sannsynligvis butt, vi forstår ikke hva. Ingen ting er funnet. Det er spor etter blod i stor utstrekning, faktisk helt inn i hjørnet der borte, - han pekte mot skogen på den andre siden, - og nesten helt ned til veien. Som om han har slept henne rundt. Det er mye blod et stykke ned mot venstre også. Kanskje han gikk til angrep der. Så har hun kommet seg unna et øyeblikk, før han har tatt henne igjen og fortsatt. Men vi tror hun endelig døde her hvor hun ligger nå.

Karlsen tok en pause. - Snorrason er på vei, gjentok han.

- Hvem bor i huset der inne? Sejer nikket innover i skogen.

- Ole Gunwald. Kjøpmann på Elvestad, han har en forretning inne i sentrum. Han holder stengt i dag på grunn av migrene. Vi har allerede snakket med ham. Han var hjemme i går kveld og i natt. Ved nitiden i går hørte han svake rop, og senere en bil som ruste motoren. Da han reiste seg, var den allerede vekk. En stund senere gjentok det seg. Svake rop og en bildør som smalt. Dessuten husker han at hunden gjødde. Den står i bånd på gården der inne.

Igjen så Sejer på kvinnen i gresset. Denne gangen var sjokket mindre, og i massen av ødelagte ben og muskler, skimtet han et skrikende ansikt. Huden på halsen var nesten hel, og han så at den var gyllenbrun. Den sorte fletta, like tykk som håndleddene, var så uberørt av alt. Like hel og fin. Holdt sammen med en rød strikk.

- Og kvinnen som ringte? Han så på Karlsen.

- Hun venter i en av bilene våre.

- Hvordan er det med henne?

- Brukbart.

Svaret ble etterfulgt av hånda hans, som enda en gang føyk over munnen, mustasjen var nå en fullstendig katastrofe. Det var stille et øyeblikk mens alle ventet.

- Vi må få opp en tipslinje, sa Sejer bestemt. - Med én gang. En dør-tildøraksjon må iverksettes straks. Snakk også med alle som står på veien der nede og glor, inklusive ungene. Skarre. Ta på deg skobeskyttere og gå opp hele enga. Gå i en tett spiral. Begynn nede ved veien. Få med deg Philip og Siw. De skal gå etter deg. Det du overser, får de med seg. Er du i tvil om noe skal i posen, så putt det i posen. Ikke glem hansker. Etterpå setter dere markører overalt hvor dere ser blodspor eller nedtråkket gress. Vi skal ha to vakter på post resten av dette døgnet og hele neste. I første omgang. Karlsen! Ring stasjonen og be dem skaffe et kart over distriktet. Stort og detaljert. Hvis mulig, få tak i lokalbefolkning som kjenner til ikke avmerkede stier. Soot! Det går en kjerrevei inn i skogen på motsatt side av veien. Finn ut hvor den fører hen. Bruk øynene!

Alle i gruppen nikket. Sejer vendte seg igjen mot liket. Satte seg på huk og stirret på henne. Lot blikket gli sakte nedover restene av ansiktet. Han forsøkte å få alt til å feste seg. Han forsøkte å ikke puste. Hun var kledd i noe fremmedartet, blågrønt. En tynn langermet kjole over en tynn, vid bukse. Stoffet lignet silke. Men det som opptok ham aller mest var et vakkert smykke. En sølje. Det forundret ham. En norsk bunadsølje. Så velkjent, men likevel fremmed på den eksotiske drakten. Fordi ansiktet var så ødelagt, og han ikke kunne skjelne trekkene, var det vanskelig å spekulere på hvor hun hadde sin opprinnelse. Hun kunne være født og oppvokst i Norge, eller hun var her for første gang. En gullsandal hadde falt av foten hennes. Han fant en pinne i gresset og bikket den over. Det var blod under sålen, men han tydet tre bokstaver. NDI. Klærne fikk ham til å tenke på India eller Pakistan. Han plukket mobilen fram fra lomma og ringte stasjonen. Ingen kvinne var meldt savnet. Ennå. Noen meter fra liket lå en gul veske. En pussig, plysjlignende sak, formet som en banan. Den hadde glidelåslukning og var til å spenne om livet. Som ved et under var den helt ren. Han spiddet veska fast til bakken med pinnen, og trakk med to fingre glidelåsen åpen. Leppestift. Speil. Papirlommetørklær. Mynter. Ingen ting annet. Ikke lommebok eller papirer. Ingen ting om hvem hun var. I det ene øret hadde hun en tykk ring med en kule på. Den andre var vekk, om hun hadde hatt to. Neglene på hendene var lakkert blodrøde. Hun hadde to ringer av sølv, ikke særlig kostbare. Det fantes ingen lommer i kjolen, men kanskje merkelapper i tøyet hennes. Men han kunne ikke røre noe. Hun er den døde kvinnen, tenkte han. Til noen ringer og spør etter henne. Utover eteren, på radio og fjernsyn og i alle aviser heter hun bare Den døde kvinnen.

Da han gikk gaten mellom plastremsene tilbake, kastet han et blikk på de tre betjentene som tråkket enga opp. De lignet tre barn som lekte gåsegang. Hver gang Skarre stanset og knelte, stanset også de andre. Han kunne skimte Skarres klare plastpose, den hadde allerede et visst innhold. Så satte han kursen mot patruljebilen. Kvinnen som hadde funnet liket ventet på ham. Han hilste, satte seg inn og kjørte hundre meter. Der snudde han bilen. Folkene på veien stirret nysgjerrig. Han åpnet vinduet slik at frisk luft strømmet inn i kupéen.

- Fortell meg hvordan det var, sa han støtt.

Den faste stemmen hjalp henne. Hun nikket og la en hånd over munnen. Angsten for ordene hun måtte finne og si høyt, lyste i øynene hennes.

- Skal jeg ta det helt fra begynnelsen? spurte hun.

- Gjerne det, sa han rolig.

- Jeg gikk for å plukke sopp. Det er mye kremle rundt huset til Gunwald. Han bryr seg ikke om at jeg plukker dem, han orker ikke selv. Han er mye syk, forklarte hun. - Jeg hadde en kurv på armen. Jeg gikk litt over ni. Hun ble taus et øyeblikk, og fortsatte. - Jeg kom fra den kanten.

Hun pekte nedover veien. - Jeg svingte av og fulgte skogbrynet oppover. Alt var veldig stille. Da fikk jeg se noe mørkt i gresset et stykke ute på enga. Det bekymret meg litt. Men jeg fortsatte innover og begynte å plukke sopp. Hunden til Gunwald gneldret, det gjør den alltid når den hører noen. Jeg tenkte på dette mørke. Jeg var forstyrret av det og beveget meg omkring med ryggen til. Det er rart å tenke på. Som om jeg skjønte alt med én gang, men nektet å tro det. Jeg fant mye kremler - hvor er kurven min forresten? Hun kom utav det og så forvirret på Sejer, før hun summet seg og fortsatte.

- Ikke at jeg bekymrer meg for kremlene. Jeg mente ikke det. Jeg bare kom på den kurven -. - Vi skal finne kurven, sa han lavt.

- Jeg fant en del kantarell også. Så at det var bra med blåbær. Jeg tenkte at de skal jeg ta en annen dag. Jeg ruslet omkring i en halv time. Så skulle jeg til å gå igjen. Av en eller annen grunn ville jeg ikke passere dette som lå i gresset. Så jeg holdt meg i utkanten.

- Ja? sa han.

- Men så måtte jeg se likevel. Det lignet en stor søppelsekk, en sånn i svart plast. Jeg ville videre, men stanset igjen. Det så ut som om noe av søppelet var rent ut. Eller, det slo meg at det kanskje var et stort dødt dyr. Jeg gikk noen skritt tilbake igjen. Jeg vet ikke hvor langt unna jeg var da jeg så den lange fletta hennes. Så fikk jeg øye på hårstrikken. Det var da jeg skjønte hva det var. Hun tidde og ristet vantro på hodet. Sejer ville ikke avbryte.

- En hårstrikk. Og da løp jeg, sa hun. - Rett til Gunwalds hus. Hamret på døra. Skrek at vi måtte ringe. At det lå et lik ute på enga. Gunwald ble så redd. Han er ikke helt ung lenger. Så ventet jeg i sofaen hans. Han sitter der inne alene fremdeles. Det er ikke langt fra huset hans. Hun må jo ha skreket?

- Han hørte bare svake rop.

- Han hadde vel TVen på, sa hun skremt.

- Kanskje. Hvor ligger huset ditt?

- Lenger inn mot Elvestad sentrum.

Han nikket og ga henne mobiltelefonen.

- Du trenger kanskje å ringe noen?

- Nei.

- Du må være med ned på stasjonen. Det kan ta litt tid. Men vi kjører deg hjem.

- Jeg har god tid.

Han så på henne og kremtet forsiktig.

- Har du kikket under skoene dine?

Hun så forvirret på ham og forsto ikke. Bøyde seg ned og kippet dem av, det var tynne sommersko med hvit gummisåle. - Det er blod på dem, sa hun redd. - Det skjønner jeg ikke. Jeg sto langt unna.

- Bor det mennesker av utenlandsk opprinnelse på Elvestad? ville han vite.

- To familier. En fra Vietnam og en fra Korea. Familien Thuan, og Tee. De har bodd her i årevis. Alle kjenner dem. Men det kan ikke være noen av dem.

- Kan det ikke? spurte han.

- Nei, sa hun bestemt og ristet på hodet. - Det kan ikke være noen av dem.

Igjen stirret hun ut på enga. - Tenk at jeg trodde det var en søppelsekk, sa hun.

*