Elsker å stå på scenen

Med Kalvøyafestivalen i graven satser den ferske Øyafestivalen på de unge og fremadstormende: I går var Atakama og Briskeby i en klasse for seg.

KALVØYA (Dagbladet): Atakama var Agnar Mykles svar på hvordan knuten mellom mann og kvinne skulle løse seg med ett eneste ord. Slik var det på Kalvøya i går også. Etter å ha lidd seg gjennom settet til festivalbandet som gir innadvendt sceneutstråling en ny dimensjon - Ai Phoenix - klynket man tynt; tananarivo . Og vips, der spratt Atakama fram. Heidi Marie Vestrheim og Therese Vadem er vokalduoen som gir Atakamas programmerte lydbilde et levende uttrykk og en konfronterende/inviterende utstråling som bare er så bra.

Kombinasjonen rå, ertende og pansertøff pønkelesbe og sofistikert, flørtende og myk skinnbuksebabe er sjelden, og sjeldent bra.

Deres felles scene-aura er pulserende og full av skiftende dynamikk. De synger og sjarmerer over en lav sko, gir sin pop et anslag av soul, rapper uanstrengt, stønner og hopper som om de skulle elske å stå på scenen. Jeg tror de gjør det. Atakama plaget vettet av meg med sin håpløst anmassende Petre-hit «Of(f) This World» i 12 samfulle uker i vinter. I går ga de seg selv et utmerket liverykte med et stramt programmert lydbilde kombinert med briljerende tangentspill, funky basslinjer og sjelfull saks.

Det låter konstruert og spontant på samme tid, flinkt og fritt, proft og sprudlende, mykt og hardt. I det hele tatt som et band det er umulig å ikke live-like.

Neste mandag får vi svar på om Atakama er et like forløsende ord i platesammenheng. Da slippes bandets debutalbum «Lush».

<B>PØNKER'N OG BABEN: Vokalistene Heidi Marie Vestrheim og Therese Vadem var de store overraskelsene på Øyafestivalen i går.