Elsker Brahms

Spennende på alle nivåer om Brahms liv og kunst.

BOK: Komponisten Johannes Brahms skal på et visst tidspunkt ha blitt spurt hvorfor han skrev så dyptfølt musikk. Han svarte: Fordi forleggerne bestiller den slik.

En besk kommentar fra en mann som ble kjent som en såkalt vittig hund; en komponist som jobbet utmerket i en rekke sjangrer, et arbeidsjern og en ordensmann som gjennom møysommelig slit med sitt fag nådde sitt mesterskap.

Filosofen og sosiologen Dag Østerberg svarer ja på spørsmålet forfatteren Françoise Sagan stilte i sin velkjente romantittel «Aimée Vous Brahms?». Av kjærlighet til Brahms' musikk har han skrevet en biografi om Brahms fordi han ønsker å forstå hvorfor og hvordan han ble en stor komponist.

Prosjektet er ikke ulikt utgangspunktet for Østerbergs Sartre-biografi fra 1993: «Hvordan kunne et menneske som Sartre oppstå?» Der formulerer Østerberg Sartres egen biografiteknikk slik: «Setter seg i den biografertes situasjon, undersøker den nøye, finner ut hva som ble gjort og kunne gjøres ut av den.» Dette perspektivet blir rammen for skildringen av Brahms liv.

Biografien har flere lag. Som frodig, detaljrik fortelling kan den godt leses av hvem som helst, uansett faglig bakgrunn. Folk med spesiell musikk-kompetanse, enten teoretisk eller praksis, vi ha nytte av en rekke notesitater i teksten, dessuten av det avsluttende kapitlet «Brahms' musikk i dagens lydlandskap». Biografi- eller sosiologiinteresserte vil kaste seg over konklusjonene i «Ekspressivismens grenser».

Innbakt i prosjektet ligger en undersøkelse av kunstnerbiografiens forutsetninger. Innledningsvis stiller Østerberg spørsmål ved den såkalte ekspressivismen : troen på at alle menneskelige ytringer er uttrykk for en tilsvarende egenskap hos den som uttrykker seg. Altså at en kunstner, i dette tilfellet Brahms, i en eller annen form «likner på sine kunstverk».

Drøftingen av en slik sammenheng driver Østerbergs fortelling fra skanse til skanse, og konklusjonen er klar: Det er verken nødvendig eller riktig å understreke en slik forbindelse, «Brahms' musikk er forståelig uten å knyttes til hans egen livsførsel».

Sprenger Østerberg åpne dører? Ikke nødvendigvis. Debatten om sammenheng/motsetning mellom liv og verk er langt fra uvesentlig i disse biografitider. Mysteriet gjenstår: Hvordan kan mennesker med påfallende svakheter eller moralske brister skape kunstverk av ypperste slag? Ord som gudbenådet, genial, inspirasjon er lette å gripe til, men vanskelige å utrede. Og hva med Brahms? «Ettertankens komponist», konkluderer Østerberg.