Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Elsker, elsker ikke

Aftenpostens store suksess i fjor var utvilsomt Sissel Grans samlivsspalte. Hennes side i søndagsutgaven var navet i avishuset, hun har gjort mer for å vaske bort tantepreget enn noen annen.

Les mandagens bokanmeldelser

BOK: Aftenposten har i årevis satset på å bli like god som Dagens Næringsliv på økonomi og så videre, men så er det altså i konkurransen om samlivsstoffet at Aftenposten bryter målsnøret.

Slike suksesser skaper bøker, og altså snart også TV-programmer. Det kan bli for mye, selvfølgelig, men herregud, hvem vil nekte Sissel Gran å surfe på den bølgen hun selv har skapt? Ikke jeg, i hvert fall.

Litt lang

Boka er ikke like god som avisspaltene har vært, det skyldes ikke bare at dette er en ganske lang bok, over 360 tette sider som i lange partier blir stående på stedet hvil.

Søndag frokost er også den perfekte tida for samliv, spaltene har fungert som en moderne andaktsstund. Denne drahjelpen har ikke boka, men svakheten ved den er at forfatteren har falt for fristelsen til å bevege seg inn på områder hvor hun ikke kan trekke så direkte på sin store faglige kompetanse, klokskap og fascinasjon for kjærlighet og parrelasjonen.

Råd for alle?

Forfatteren sier at hensikten med boka er å unngå unødvendige brudd. Hun er på det rene med at flest par oppløses blant personer med høy utdannelse, gode jobber og høy status, altså såkalte ressurssterke par.

Når par som sliter rådes til å reise bort ei uke, så er det personer som har jobber og økonomi og et fungerende nettverk som kan ta imot slike råd. De sosiale forutsetningene for å ta imot rådene tematiseres sjelden.

Følgen er at livssituasjonen til et sosialt sjikt allmenngjøres og blir til en norm som er uoppnåelig for dem som ikke tilhører dette sjiktet. Det fører til at dette sjiktets livsstil blir en hegemonisk norm.

Det fins 300 000 uførepensjonister, de har kanskje det omvendte problemet i sine parforhold: ikke for lite, men for mye tid? Alle ser poenget, kjærlighet for uførepensjonister, det blir ikke bokklubbøker av sånt.

Skjulte motiver

Sissel Gran advarer mot den psykologiske reduksjonismen, selv om hun ikke kan si seg helt fri for den.

Den består i å se bort fra hva som blir sagt og gjort, og se det som hensikter, stemninger og følelser som personene kanskje ikke selv forstår. Det betyr at man umyndiggjør personene, de forstår ikke selv hvorfor de handler som de gjør, men psykologen gjør det.

Nå kan det naturligvis ikke stikkes under en stol at nettopp på samlivets område er det mange eksempler på dårlig skjulte motiver. Når han tar fram støvsugeren, er ikke det fordi hybelkaninene plager ham. Når hun gjør de ekstra tingene for ham, er det kanskje ikke fordi hun elsker det, men fordi hun vil ha ham med på familiemiddag.

Sånne eksempler viser at paret også kan ses som en bytterelasjon, og at kjærlighet (bl.a. sex) er pengene. Det perspektivet er ikke ofte framme hos Sissel Gran. Maktperspektivet er også nesten borte.

Seksuell giddeløshet

Det som har gjort at mange gjerne hører på Sissel Gran, er at hun har argumentert godt for en del standpunkter som er om ikke direkte kontroversielle, så i alle fall ennå ikke helt stuereine i alle de tusen hjem.

Nå blir det vanskelig å fortsette, for det en anmelder trekker fram av godbiter, vil umiddelbart bli kontekstualisert: aha, jaså, tenkte jeg det ikke, og så videre.

Likevel: Sissel Gran argumenterer overbevisende rundt grunnene til og følgene av kvinners og menns «seksuelle giddeløshet». Mange menn liker nok også utsagnet om at det kan bli for mye snakk.

Herr og fru Prektig får stemplet sitt pass: monogam livsstil er ikke noe kriterium på at man er en god partner.

Klisjeer

Men rundt omring i boka svever det altfor mange setninger som denne: «Dagens par lever i bruddets, forandringens og hastighetens tegn.»

Det er nesten ikke til å tro at Sissel Gran har latt seg friste av klisjeer som er så nedslitte at de ikke setter merke på ungenes plastilin.

Hvorfor skal forfatteren flotte seg med sånne dype og filosofiske diagnoser av vår tid og vår livssituasjon?

Hvis hun ikke klarer å la være, hva hadde passet bedre enn Kierkegaard anno 1843: «Gift dig, du vil fortryde det, gift dig ikke, du vil også fortryde det; gift dig eller gift dig ikke, du vil fortryde begge dele; enten du gifter dig, eller du ikke gifter dig, du vil fortryde begge dele. (...) Dette, mine herrer, er indbegrebet af al leve-viisdom.» Hva skal man gjøre? Det må man bestemme selv!

ROS: Nå skal jeg kaste anmeldereksemplaret og kjøpe ei ny bok. Jeg vil ikke at noen, ingen skal få se hva jeg har streket under, og hva jeg har skrevet i margen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media