GOD STEMNING: Elton John reiste seg fra pianokrakken og takket publikum mellom hver eneste av de 27 sangene under lørdagens konsert i Oslo Spektrum. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
GOD STEMNING: Elton John reiste seg fra pianokrakken og takket publikum mellom hver eneste av de 27 sangene under lørdagens konsert i Oslo Spektrum. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Elton John er «Still Standing»

Oslo-konserten ble en liten triumfferd gjennom en 44 år lang karriere.

KONSERT: Det er en stund siden Elton John har vært i Oslo, og det er ingen ting å si på enstusiasmen verken hos ham eller publikum. Konserten ble utsolgt kjapt, og «Saturday Night's Alright for Fighting» — eller aller helst feiring av en stor entertainer!

Samtidig er den konsert med Elton John også - alltid - en feiring av det unike samarbeidet mellom tekstforfatter Bernie Taupin og komponist Elton John.

Gjennom 46 år har de sammen skapt en lang rekke med flotte øyeblikk i pophistorien.

«Dødsmesse» Etter en mektig ti minutter lang åpning med hans egen «dødsmesse», «Funeral For a Friend/Love Lies Bleeding», er det stående applaus lengst der framme, og resten av gulvet følger på etter en stund. 

Men du får altså ingen store overraskelser på Elton John-konsert - utover fargen på dressen og brillene. Han kjører vel strengt tatt i store trekk det samme showet som da jeg hørte ham for eksempel i Oslo Spektrum i 1998 og i 2008 (den gang riktignok i Las Vegas-tapning).

Til og med trommis Nigel Olsson er den samme som i 1969, mens gitarist Davey Johnstone ble med fire år seinere.

Atskillig ferskere, men likevel veteran, er den ene av kveldens fire korister, Rose Stone fra bandet Sly & The Family Stone.

Det sier seg sjøl at dette sitter i fingrene, og det swinger jo som bare det.

Og - er Elton litt mer leken på pianokrakken også, litt mer barpianist?

Lett gjenkjennelig Det er altså ikke sånn som med Bob Dylan, der du må bruke det første minuttet på å gjette hvlken sang han spiller. Her er den til å kjenne igjen ganske umiddelbart, og låtene blir framført som de alltid er blitt, verken mer eller mindre. 

UTHOLDENDE: Elton John hadde en lang dag på jobben, og minner svært lite om en nesten-pensjonist. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
UTHOLDENDE: Elton John hadde en lang dag på jobben, og minner svært lite om en nesten-pensjonist. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

At det er et par hvileskjær blant haugen med hits viser bare at Elton John også er menneskelig.

Gulldress Antrekket denne gang er en gullglitrende dress med lang jakke. Elton John minner forsåvidt mer og mer om den flamboyante easy listening-pianisten Liberace, ikke minst i de partiene der det svarte flygelet får spille hovedrollen, men uten den påtrengende ekstravagansen. Elton John virker så mye mer folkelig i ordets beste forstand.

Han reiser seg og takker etter hver eneste en av de 27 låtene, mottar folkets hyllest - og nyter det hver gang.

Han smiler og koser seg, og det gjør sannelig publikum også.

Som konsertopplevelse er dette slett ikke grenseprengende, til det er det for enkelt. Men Elton John skaper en fin og varm stemning i det som er et uvanlig lite konsertlokale for ham. 

Det lille ekstra denne gang er det faktum at det er 40 år siden «Goodbye Yellow Brick Road» ble gitt ut.

De fire første sangene - deriblant «Bennie And The Jets» og «Candle In The Wind» og etter hvert tittellåten — er hentet fra dette dobbeltalbumet.

Han framfører, overraskende nok,  bare to låter fra årets album «The Diving Board», til tross for at det er hans beste på mange år og også har gitt navn til turneen.

Nye sanger «Home Again» og særlig «Oceans Away» viser at Elton John og Bernie Taupin fortsatt er i stand til å skrive fabelaktige sanger. Sistnevnte er en hyllest til de som ga livet sitt i den «blodigste av alle kriger», som Elton sa.

Neste år er det 100 år siden første verdenskrig startet.

En ørliten overraskelse er dessuten «Hey Ahab» fra albumsamarbeidet med Leon Russell, «The Union», i 2010.

Publikums sang Etter to og en halv time er det «liksom» slutt, men selvfølgelig kommer han inn igjen for å by på en av sine fineste og eldste låter, «Your Song» - så paljettene glitrer i neonlyset, før bandet kommer inn igjen.

Og dette er publikums sang — som en slags takk for god backing underveis. «Crocodile Rock» — med samnynning - får avslutte en lang seanse med en artist som holder seg nesten uforskammet godt.

Han trenger ikke lenger gi så lange konserter, men han påstår at han liker det bedre og bedre. Stemmen har slett ikke tatt skade av aldring heller (han er 66).

Jo da, han er fortsatt helten Elton!