Elton nesten helten

GENT (Dagbladet): Til tider virket det som om en mørk sky hang over Elton John (51). På tross av at han hamret ut hit etter hit på oppskriftsmessig vis, klarte han bare ikke å få fram gleden.

Men selv uten overskudd, uten «Candle In The Wind» og uten å ha særlig god støtte fra publikum, ble åpningen av Elton Johns Europa-turné i Belgia i går kveld en hyggelig opplevelse. Det Elton ikke hadde av entusiasme, tok han og bandet igjen på mye trøkk og et låtreportoar ingen har maken til i hitlistehistorien.

Matt og tungsindig

Elton er norgesvenn, og alt tyder på at de 23000 som sørger for at Oslo Spektrum er utsolgt tre kvelder på rad i månedsskiftet november/desember vil gi Reginald Kenneth Dwight en boblende mottakelse. Det vil forhåpentligvis lette på humøret hans, for i går var det som om Elton hadde tatt alle de triste sangene sine inn over seg. Han hadde et matt og tungsindig uttrykk over ansiktet når han framførte sine hits, og framsto som lite annet enn sky og lei når han trippet et par runder rundt pianoet før han pliktoppfyllende introduserte neste låt.

Dette sto ikke i forhold til det reportoarvalget Elton og hans bandleder, skotten Davey Johnstone (jobbet med Elton første gang i 72), har foretatt foran Europa-turneen. For her er det betraktelig mer rock'n'roll enn det man kan forvente fra den balladefaglig sterke John. Den mest sviskeavhengige delen av fansen er herved advart, for her gyver det av gårde i frisk honkey tonk-stil med et sjumannsorkester som ikke alltid er like nyansert, men som selvfølgelig finner større glede i å spille «Honkey Cat» og «I'm Still Standing» enn «Nikita». Og selv om Elton er like lite karismatisk gjennom hele konserten, får han unektelig en musikalsk glød under forrykende låter som «Saturday's Alright For Fightin'» og «I Don't Wanna Go On With You Like That».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wagnersk

Den største overraskelsen - i dobbelt forstand - er den 15 minutter lange versjonen av det sakrale og wagnersymfoniske åpningsverket fra Eltons aller mest klassiske album, «Goodbye Yellow Brick Road», nemlig «Funeral For A Friend/Love Lies Bleeding». Det er som progrocken har kommet tilbake for å bli når bandet beveger seg gjennom det ene partiet mer storslått enn det andre, og med en Elton som lar sine små, lubne fingrer skyte fart over tangentene.

Som en korpulent homse med tupé er han i utgangspunktet verdens mest usannsynlige superstjerne, hadde det ikke vært for at han har hatt et gudbenådet håndlag med popmusikken. Jeg sier har hatt , fordi forskjellen mellom fjorårets «Live Like Horses» og urklassikeren «Sorry Seems To Be The Hardest Way» er som den mellom Kjelsås og Manchester United. De 90-tallslåtene Elton John presenterer, er som parenteser å regne i showet.

Så fiiin!

Men det blir selvsagt fort glemt når de virkelige balladehitsene kommer på rekke og rad. «Goodbye Yellow Brick Road», «I Guess That's Why They Call It The Blues», «Someone Saved My Life Tonight», «Nikita» og til slutt også «Don't Let The Sun Go Down On Me». Den har jeg klina til, den har jeg klina til, og whoops, hvilken siste dans jeg forbinder med den. Slik blir man stående, samtidig som de flamske jentene i salen får et drag over ansiktet som er rimelig universelt; å den er så fiiin!
Legg til at Elton med fordel kunne redigert ned showet en smule - 160 minutter er mye - men at han til gjengjeld stiller med en særdeles proff videoproduksjon.

Dermed gjenstår det bare å oppforde de som har billetter til 30. November, 1. eller 2. desember til å gjøre alt de kan for å trekke Elton John ut av tristessen, og det kan ligge an til tre virkelige festaftener i Oslo Spektrum.

GENT-LEMAN:</B> Elton John hadde pugga byer i Beliga, og landa på Gent da han skulle åpne Europa-turneen sin i går kveld.