KONSERT: Sånn går det når man som by er så heldig å få tildelt flere Bruce Springsteen-konserter i løpet av «The River»-turneen: Da får man en kveld der albumet spilles i sin helhet.

Det er både kjempedigg og litt nedtur på samme tid. Først og fremst fordi det tar vekk litt av den unike attraksjonen ved Springsteen og E Street Band som ligger i deres, i hvert fall tilsynelatende, spontane og uforutsigbare låtvalg og evig varierende setlister.

På den annen side: Som fans er det mye deep tracks-gull på «The River» som bare unntaksvis luftes i livesammenheng, man kan leve et lang liv som Springsteen-fan og sett et tosifret antall konserter uten noen gang å ha fått anledning til å høre «Wreck On The Highway» eller «Fade Away». Eller noen av de idiotsikre og/eller idiotiske party- og rockabillylåtene og dansebandperlene som skjuler seg i dette rike, doble 1980-albumet. Så kan vi selvsagt diskutere om dette albumet er det tredje, femte eller sjuende beste albumet i Springsteen-diskografien.

Så hvordan låt det? Veldig høyt og brummende på de mest uptempo rockelåtene, nesten litt bakpå gubbete i «Sherry Darling», men også utsøkt ringlende og kledelig tilbakelent på roligere låter som «Independence Day», «I Wanna Marry You» og «Fade Away». Førstnevnte inneholdt kveldens første av tre «kronikker», en lang prat lagt over den nydelige introen der Springsteen gjenfortalte historien om hvordan faren, som han hadde et ordknap forhold til, på sine siste dager omsider hadde anerkjent sønnens låtskriving: Han likte aller best sangene som handlet om seg selv.