Elvira sprer lys i mørket

Ikke alt på Elvira Nikolaisens tredjealbum er like minneverdig, men «Lighthouse» utstråler kvaliteter vi trenger.

ALBUM: Elvira Nikolaisens tredjeplate har gjennom intervjuer og forhåndsomtale fått følgende narrativ stiftet til seg: Etter suksessdebuten «Quiet Exit» floppet Elvira med andreplaten «Indian Summer», men nå er hun tilbake. «Comeback!» Vel, salgstall er nå én ting, men «Indian Summer» var da slettes ikke så dårlig?

Dus voksenpop På «Lighthouse» fortsetter da også Nikolaisen i forlengelsen av de to forrige platene — med en dus voksenpop drevet frem av pianoakkorder, noe vestkystrockete gitarspill, et stødig, sofavennlig komp og litt stryk og blås i passelige porsjoner. Du kommer med andre ord ikke til å skvette kaffe i fanget på grunn av uventede vendinger eller lyder her. I stedet oppleves platen som en varm, myk skogsbunn som det stadig spirer små, fine detaljer opp fra.

Produsentansvaret er denne gang gitt Elviras bror Emil, kjent fra et av våre aller beste rockeband, Serena-Maneesh. Enkelte lyttere hadde kanskje håpet eller fryktet at broren skulle prege lydbildet til Elvira med lodne støytepper, skurring og flisete kanter. Det er ikke tilfellet. Tvert i mot er «Lighthouse» i sin helhet blitt en rolig plate, konsentrert om duvende stemninger og balladestoff. Men kanskje er det nettopp noe av dette dvelende — en viktig kvalitet i Serena-musikken — som er Emil Nikolaisens produsentavtrykk på platen?

Tålmodig med melodiene Det viktigste er imidlertid Elvira Nikolaisens stemme, etter hvert godt etablert i vår bevissthet med sterk og lett gjenkjennbar karakter. Den er både trøstende og sørgmodig, og her synges det mer naturlig og avslappet enn tidligere. Det er som om hun er mer tålmodig i melodiføringen, noe vi hører i de beste sporene her:

Vakre «Time» har for eksempel noen glassklare Toneff/Dobrogosz-aktige kvaliteter, tittelsporet har et uanstrengt radiopotensiale, «Still Paying» sniker seg innpå lytteren med et vidunderlig refreng, mens «Rendezvous» er årets nest beste låt med akkurat den tittelen. Spor som «Close To The Water» og «Cry The Good Tears» har også det riktige, velskrudde formspråket inntakt, men det er likevel som om melodilinjene og det faktiske språket ikke klarer å tre godt nok frem til å feste seg i hjernens minnesenter.

Etterlengtet ro Skal man sammenligne «Lighthouse» med Elviras tidligere plater, kan man dermed si den er mindre iørefallende enn debuten, men samtidig mer konsistent og varig enn andreplaten.

Og i stedet for å male sterke opp- og nedturer, kan vi heller se på de tre Elvira-albumene som smått ulike strøk i det store bildet av artisten: En særegen stemme som lager stillferdig, ikke-skrikende popmusikk, som på sitt svakeste trues av å bli noe statisk og anonym, men som på sitt sterkeste utstråler en varmende medmenneskelighet, musikalsk stilsikkerhet og etterlengtet ro.

Elvira sprer lys i mørket