Elvis - en utømmelig kilde

I dag ville Elvis Presley fylt 66 år. Kongen av rock'n'roll har fortsatt en utrolig innflytelse på sin samtid. Boet etter ham blir tilsynelatende aldri tomt. Og var det Elvis' fortjeneste at Bill Clinton ble valgt til president?

Historien om Elvis Presley tar aldri slutt. 23 år etter at han døde, flommer markedet over av Elvis-produkter: plater, bøker, videoer og såkalt memorabilia.

Den amerikanske essayisten Greil Marcus, som tidligere har skildret Elvis' karriere i klassikere som «Mystery Train» og «Dead Elvis», har nå skrevet «Double Trouble - Bill Clinton and Elvis Presley in a Land of No Alternatives» (Henry Holt & Company). Boka skildrer den avtroppende presidentens karriere i lys av hans forhold til Elvis Presley. Under overskriften «Bill Clinton: Hound Dog or Teddy Bear» belyser han hvordan Elvis som metafor ble brukt til forskjellige formål allerede under valgkampen i 1992.

«Heartbreak Hotel»

Clinton ble tidlig sammenliknet med Elvis, og George Bush benyttet denne parallellen til å sverte sin demokratiske motstander (f.eks. «Clinton er blitt observert på flere steder enn Elvis»). Marcus mener han undervurderte de amerikanske velgernes sans for Elvis. Clinton vant valget mot alle odds, etter at han blant annet stilte på TV med solbriller og saksofon og slo til med en sugende versjon av Elvis-hiten «Heartbreak Hotel».

Clinton har gitt til kjenne at hans musikalske idol er den tidlige Elvis (favorittlåta er «I Want You I Need You I Love You»), og Greil Marcus merker seg at amerikanerne mens valget pågikk også deltok i et annet valg: Det amerikanske postvesenet lot folket bestemme hvilken Elvis som skulle framstilles på frimerke: 50-tallets rebell eller 70-tallets konsertartist. 50-talls-Elvis vant, og Clinton ble innsatt i Det hvite hus.

Målestokk

Seinere kan man jo si at det var Elvis-dimensjoner over skandalene som har rammet Clinton. Og på samme måte som Elvis ikke betraktet seg selv som narkoman i og med at han kjøpte stoffene sine på apoteket, bedyret Clinton at det han hadde drevet med sammen med «that woman» ikke var «sex». Clinton, som selv kalte seg «the comeback kid», startet som 50-talls Elvis og endte opp med en versjon av Kongens seine suksess. Han møtte sine republikanske motstandere med et gryntende «If you're looking for trouble, you've come to the right place» og sine velgere med å gjøre en slags «crying in the chapel», live på TV.

Marcus' underliggende poeng er at Elvis som symbol er en målestokk som kan brukes både kulturelt, politisk og sosiologisk på det amerikanske samfunnet. Og underlagsmateriale for slike analyser fins det nok av. Elvis-industrien stiller virkelig spørsmålet om hvor grundig et menneskes liv og karriere skal kunne dekkes, kunstnerisk, biografisk og analytisk.

Komplette versjoner

To nylig utgitte bøker, begge på middels steintavlestørrelse, understreker ambisjonsnivået når det gjelder å bokføre Presleys liv. Peter Guralnik (som tidligere har skrevet den mest komplette Elvis-biografien, i to bind) og Ernst Jorgenson har skrevet «Day By Day - The Definitive Record of His Life and Music» (Ballantine Books), og Jerry Osborne har bidratt med «Elvis Word for Word - What he said, exactly how he said it...» (Harmony Books).

Begge disse bøkene går løs på kalenderen og skildrer Elvis fra dag til dag; den første gjennom små og store begivenheter, den andre ved å bokføre hvert eneste tilgjengelig ord sangeren fra Tupelo har lirt av seg, skriftlig så vel som muntlig; alt fra intervjuer og pressekonferanser til postkort og telegrammer. Her er det bare å velge og vrake mellom viktig og uviktig. Hva gjorde Elvis for eksempel 27. july 1954? Da opptrådte han i Boloxi, Mississippi, hvor en jente ved navn June Juanico er på konsert fordi venninnen hennes har sagt at «Elvis er den mest fantastiske mannen jeg har sett i mitt liv». Ikke nok med det: «Elvis plukker June ut fra folkemengden og tilbringer resten av kvelden sammen med henne.»

Og hva med 15. august 1958? Da lener han seg over sin mors grav, mens han gråter utrøstelig og roper: «Farvel, min elskede, farvel! Jeg elsker deg så høyt. Du vet hvor mye jeg har levd mitt liv bare for deg.» Eller 3. desember 1970? Da starter Elvis «en tre dagers 20 000 dollars kjøpefest i våpenbutikken Kerr's Sporting Goods i Los Angeles, der fire ekspeditører betjener ham mens han kjøper våpen til seg selv, sine venner og til tilfeldige kunder som kommer inn rett fra gata». Og så videre, nesten 400 sider tettpakket med fakta.

Boka som lar Elvis snakke «ord for ord» starter med et intervju på radiostasjonen Louisiana Hayride 16. oktober 1954 («We're gonna do a song for ya...») og slutter med noen ord til publikum under en konsert i Indianapolis 26. juni 1977: «If you want us back, just let us know and we'll come back».

Lekre utgivelser

Slagordet «Artist of the Century» ble lansert til millenniet med en tre CD-ers praktboks med samme tittel, og dette varemerket har siden fulgt nye Elvis-utgivelser, som alle er lekkert utstyrt og forsynt med grundige liner notes fra folk som vet hva de skriver om.

De viktigste periodene i Elvis' musikalske karriere er blitt utdypet og forsynt med tidligere uutgitte spor, eller alternative opptak som det heter. Viktigste er kanskje dobbelt-CD-en «Sunrise», som dekker alt Elvis spilte inn for sitt opprinnelige plateselskap, Sun, i Memphis.

Dernest har vi fått «Memories - The '68 Comeback Special» og «Tiger Man», som dekker det fabelaktige TV-showet som brakte Elvis tilbake på rockens trone etter åtte fastlåste år i Hollywoods sukkerspinn. For ikke å snakke om den doble CD-en «Suspicious Minds», med et utall godbiter fra de påfølgende innspillingene i Memphis, en ren maktdemonstrasjon fra Elvis' side.

Mer kuriøs er «The Home Recordings», med amatøropptak av Elvis i hjemmemiljø, mens «Can't Help Falling In Love - The Hollywood Hits» viser at filmårene ikke var fullstendig bortkastet. Men mer interessant er påvisningen av at Elvis' faktisk gjorde en del studioopptak i løpet av tidlig 1960-tall som var av høy klasse, dokumentert på plater som «Tomorrow is a Long Time» (tittelsporet er skrevet av Bob Dylan), «Such A Night» og «Long Lonely Highway», den siste utgitt på selskapet Follow That Dream, et underbruk av BMG som har til formål å gi ut plater som først og fremst henvender seg til samlere og fans. Der fins også «The Jungle Room Sessions», med eksempler fra Elvis' siste innspillinger, utført i det utrolig dekorerte «jungelrommet» på Graceland (du tror det ikke før du ser det).

Konsert-Elvis

Den nyeste utgivelsen er «That's The Way It Is», en tre CD-ers boks med utgangspunkt i filmen ved samme navn: den beste dokumentarfilmen fra Elvis' avsluttende konsertperiode, tatt opp i 1970. Boksen har med alle enkeltsporene som synges i filmen, i tillegg til den såkalte Midnight Show-konserten 12. august 1970 (tidligere bare tilgjengelig på bootleg) og en CD som viser Elvis under innstuderingen og øvingen foran turneen. Platene viser en vital og humoristisk sanger, på høyden av sin styrke som sceneartist.

Og dermed er enda tre CD-er og et hefte fullt av tekst og bilder føyd til den evigvarende fortellingen om Elvis Presley, et fenomen som ifølge Greil Marcus er i ferd med å bli en allmenn referanseramme. Som han skriver: «Elvis Presley er blitt et språk vi snakker - og dersom dette språket tar form av en vits, er det fortsatt lenge igjen til den kommer til poenget.»

<B>SANS FOR DAMER:</B> I likhet med Bill Clinton var Elvis en mann som hadde vondt for å si nei takk til damene. Her poserer han med to kvinnelige fans.