Elvis - også fortellingenes konge

Historien om Elvis Presley er for lengst løsrevet både fra mannen og musikken. Den er en perpetuum mobile; en endeløs myte som kan gjenfortelles igjen og igjen, på tusen forskjellige måter.

I dag er det 25 år siden verden mottok nyheten om at Elvis Presley var død, 42 år gammel. Som fenomen er sangeren fra Memphis blitt en del av moderne folklore. Han er en moderne myte, for enkelte nærmest en legende, og et høyst anvendelig symbol for nær sagt hva som helst. Hvordan Elvis skal framstå, avhenger rett og slett av hvordan historien om ham blir fortalt.

Elvis framstår i dag som fortellingenes konge. Knapt noen offentlig person har dannet grunnlaget for et større spekter av forskjellige, til dels vilt motstridende historier. Elvis' skjebne resirkuleres kontinuerlig.

I minst 500 forskjellige bøker framstår Elvis i forskjellig lys, alt etter hvilken vinkel som velges, hvilke spor som følges og hvilken fortellerform som velges.

Som utgangspunkt for moderne eventyr er Elvis fritt vilt. For hvert år som går, framstår han mindre og mindre entydig. Historien blir rett og slett aldri komplett. Og der fakta stanser, overtar fantasien. Stadig oftere framstår Elvis som hoved- eller biperson, som symbol eller som henvisning i romaner, filmer, musikaler, teaterstykker og dikt. Utallige rocksanger er også skrevet om Elvis, av låtskrivere fra Frank Zappa til Neil Young.

ELVIS' RENOMMÉ BASERER seg selvsagt også på at han selv var en formidabel forteller når han sang, i mindre overbevisende grad også som skuespiller. Gjennom 700 sanger og 33 filmer formidlet han nær sagt alle slags følelser og stemninger. Fortolkningsevnen tok han naturlig nok fra sine egne dypere lag. Som sanger var han en mann med tusen ansikter; fra den dypeste lidelse til den mest elleville glede, fra tåresprengt drama til truende aggresjon.

Men det er ikke sangeren Elvis som er mest framtredende når det utgis bøker om ham. Elvis var et motsetningsfylt menneske og levde et liv som på samme tid var åpent og hemmelig, både lyst og mørkt. På boklistene finner du alt fra dypt seriøse biografier til lettbeinte memoarer, fra nidportretter til følsomme kjærlighetshistorier. Du finner bøker om Elvis og julefeiring, Elvis og mat, Elvis og karate, Elvis og klær, Elvis og trær (!), Elvis i Tupelo, Elvis i Memphis, Elvis i Texas, Elvis i Hollywood, Elvis i Las Vegas, Elvis og manageren Oberst Parker (en moderne Faust-myte), Elvis og Nixon, Elvis og Clinton, Elvis og Beatles, Elvis og mafiaen (som angivelig drepte ham), Elvis og Gud, Elvis og døden. Elvis som homo, hetero eller androgyn. Elvis på månen, på Mars eller i skjul på hemmelig sted etter sin påståtte død. Du finner nøyaktige fortegnelser over hva han gjorde dag for dag, og hva han sa når han uttalte seg offentlig.

Du finner bøker om fans, hva de har skrevet, graffiti de har etterlatt seg, bilder de har tatt og konserter de har opplevd. Du finner religiøse avhandlinger og konspirative spekulasjoner. Du finner pop-opp-bøker, kunstbøker, frimerkebøker, spørrebøker, humorbøker, diktsamlinger, billedbøker, reiseguider og akademiske avhandlinger. Du finner kriminalromaner med Elvis som detektiv («Blue Suede Clues») og bekjennelser fra Elvis-imitatorer. Du finner forsøk på å finne bevis for at Elvis stammet så vel fra indianere som fra jøder. Eller Elvis' forhold til tao, kinesisk visdom.

JEG SITTER MED TO flunkende nye bøker om Elvis foran meg. Den ene er en revidert nyutgivelse av en av de seks-sju bøkene om Elvis som er skrevet av norske forfattere, Yngvar Holms «Elvis på kloss hold» (Star Media Entertainment). Holm har som utgangspunkt at «norske platekjøpere og fans er interessert i å lese om den norske tilknytningen til Elvis».

Holm forteller med andre ord om Elvis og Norge; hvem som har truffet Elvis, overlevert gullplater, startet fanklubb, norske listeplasseringer og så videre. Holm har selv truffet Elvis og snakket med ham et par ganger, men på «kloss hold» har han i høyden vært fysisk. Samtalene er rimelig nok springende og overflatiske. Elvis gir uttrykk for at han gjerne vil til Norge, «som jeg har hørt så mye om», dessuten: «Og så alle de blonde pikene da...», en replikk han ifølge Holm sier «med sitt mest sjarmerende smil og blunker til oss».

Som ramme rundt sin lekkert illustrerte bok forteller Holm den konvensjonelle Elvis-historien. Som det heter i første setning: «Det var suksessen som tok livet av Elvis Presley.»

BETYDELIG NIFSERE ENN Holms bok er praktverket «The Elvis Treasure» (Villard Books) av den utmerkede rockjournalisten Robert Gordon. I likhet med Holm forteller Gordon grunnhistorien om Elvis. Men rosinen i pølsa, eller skal vi si peanøttsmøret i loffen, er en serie klenodier. Det dreier seg her om eksakte kopier av en del Elvis-papirer, som elegant er puttet inn i foldere tvers igjennom boka.

Her finner jeg for eksempel en kopi av forsiden til spenningsromanen «Second Book of Marvels» av Richard Halliburton, og når jeg blar om, finner jeg en gammeldags bibliotekskonvolutt med lånekort, og ganske riktig: en viss Elvis Presley har med barnslig håndskrift kvittert ut boka fra skolebiblioteket på Holmes High School.

Videre fins et program fra en skoleforestilling der en viss «Elvis Prestly» er oppført på gitar. Her er pressebilder, kinoplakater, konsertbilletter, invitasjonskort og radioprogram. Her er platekontrakter, brevvekslinger og julekort. Her er notater Elvis selv gjorde om karatetrening og rugbyoppstillinger, her er huskelapper til konsertene og biografiutkast med Elvis' håndskrevne kommentarer. Her er lommeboka til Elvis med førerkort, trygdekort, såkalt «blue card» for skuespillere og politibevis (som Elvis var en hund etter). Og her er telegrammer til familien, der folk som Little Richard og B.B. King beklager at Elvis er død. Og ikke minst: her er et intimt, håndskrevet kjærlighetsbrev fra Elvis i militæret til kjæresten hjemme i Memphis, Anita Wood, også kalt «Little».

DISSE EFFEKTENE MINNER sterkt om en moderne form for relikvier, definert i mitt hjemlige religionsleksikon som «levninger av hellige personers legeme eller gjenstander som har vært i kontakt med eller tilhørt en helgen og som er gjenstand for en religiøs kult». Slike ting er tradisjonelt «kraftfylte og kan forårsake helbredelse og andre mirakler». Og framfor alt: «De bidrar til å gjøre døden mindre absolutt.»

Nå er disse gjenstandene ikke unike, i og med at de ikke er originale. Men i vår tid er kopikunsten kommet så langt at ingen ser den store forskjellen. Og framfor alt: De representerer enda en måte å fortelle historien om Elvis på. Denne gangen velger man å la leseren sitte med en slags følelse av å være Elvis som skriver og mottar sine brev, gjør notater og så videre. Nok et eksempel på at Elvis er kverna som maler på havets bunn, en nærmest utømmelig kilde til fortellinger om vår egen, forvirrede epoke i historien.

Artikkelforfatteren er reportasjesjef i Dagbladets kulturavdeling.

COMEBACK: Elvis var ikke død. I studentopprørernes og hippienes jubelår 1968 dukket han opp med sin berømte TV-spesial og viste hvem som var kongen av rock'n'roll.
FLØTEPRINS: I et selvdestruktivt tempo spilte Elvis filmer i 60-åra, her med Ann-Margret i «Viva Las Vegas».
OPPRØRSK: Elvis på 1950-tallet, såpass dristig at han ble filmet fra livet og opp da han opptrådte på TV.
ALOHA: Satellittoverføringen fra Hawaii i 1972 ble sett av 1,5 milliarder mennesker, en rekord som sto i 20 år.