Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Elvis Costello «Il Sogno»

En lang gjesp fra Costello.

CD: Det mest bemerkelsesverdige ved Elvis Costellos siste CD, «Il Sogno», er at det ikke er noe særlig verd å merke seg der.

Det dreier seg om ballettmusikk, bestilt av det italienske dansekompaniet Aterballetto, til noe så konvensjonelt som en helaftens versjon av Shakespeares «En midtsommernattsdrøm». Det har jo vært gjort før, og hvorfor ikke igjen, kan alltids Costello anføre for prosjektet. I det minste ga det ham anledning til å øve seg i håndverket. «Il Sogno» er nemlig Costellos første gjennomførte orkesterpartitur, skrevet på gamlemåten, med blyant og viskelær.

Men en ting er Costellos fingerøvelser, noe annet er det kunstneriske idémakeriet vi forventer når vi inviteres til en ny, helaftens ballettmusikk. Og der skal man være forvent med lite, om Costellos toneganger går hjem. Michael Tilson Thomas dirigerer London Symphony Orchestra, etter å ha gjort en kritisk utluking i hva som angivelig ikke fungerte i den opprinnelige dansemusikken.

Det som er igjen, bærer ikke av den grunn. Costello har lagt bort alt hva han kan som låtskriver. I stedet får vi pyntelige toneganger, basert på impresjonistiske orkesterkonvensjoner fra begynnelsen av forrige århundre. Det glimter bare til der hvor Costello har invitert profilerte musikere som saksofonisten John Harle, perkusjonisten Peter Erskine og bassisten Chris Laurence, og gitt dem frie tøyler til å improvisere. Da fornemmer vi et fraspark i musikken, som i helheten bare minner oss om hva vi savner ved resten av partituret.

Nei, musikk skal ikke være kjedelig, heller ikke når den er signert Elvis Costello.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media