Filmanmeldelse: «Elvis»

Elvis lever!

Baz Luhrmanns film vil få deg til å hvine av fryd. Og frustrasjon.

Publisert
Sist oppdatert

FILM: Statusen som amerikansk ikon tatt i betraktning, finnes det forsvinnende få skildringer av Elvis Presleys liv på det store lerret. Det har den særegne regissøren Baz Luhrmann («Romeo + Juliet», «Moulin Rogue») etter mange års iherdige forsøk, omsider fått gjort noe med. Hans «Elvis»-film er, som sin tittelfigur, en eplekjekk, glorete, virtuos virvelvind.

Og akkurat som Kongen selv, er den frustrerende vrien å komme i dybden på.

«Elvis»

Drama

Regi: Baz Luhrmann
Skuespillere: Austin Butler, Tom Hanks, Richard Roxburgh, Olivia DeJonge, m.fl.
Premieredato: 24. juni 2022
Aldersgrense: 9 år

«Eplekjekk, glorete og virtuos. Og frustrerende vrien å komme i dybden på.»
Se alle anmeldelser

I løpet av to og en halv time dekker filmen de fleste stadiene av Presleys profesjonelle karriere. Fra det astronomiske gjennombruddet på midten av 50-tallet som ungpikeidol med bekymringsverdig mye sex-appell, via verneplikt i Vest-Tyskland og en stadig mer halvhjertet Hollywood-karriere, til comeback og relansering som større-enn-Jesus-aktig paljettattraksjon lenket fast til en evig, neonfarget skjærsild – unnskyld – jeg mener hotellscene i Las Vegas.

Å avsløre at det ikke ender godt, trenger ingen spoileradvarsel.

Skjær i sjøen

Den populære, veltrådde og oscarvennlige sjangeren «biografi-film», er et lumskt farvann, med spesielt to farlige skjær i sjøen.

Det første er umuligheten i å tvinge virkelige menneskeliv – i alt sitt selvmotsigende, vilkårlige kaos – inn i en totimers treaktstruktur, og samtidig få det til å henge noenlunde sammen både kausalt, dramaturgisk og tematisk.

Det andre er i det hele tatt å klare å komme inn under huden på disse ekstraordinære halvgudene som lyser så sterkt at vi vanlige dødelige knapt klarer å se på dem uten å bli blendet, langt mindre forstå og relatere oss til hva som driver dem.

Den beste løsningen har vist seg å være å fortelle historien om de menneskelige supernovaene indirekte, via dem som trekkes inn av deres gravitasjonskraft, bader i deres stråleglans, eller havner i deres skygge.

For å bruke kroneksempelet: Å forstå Mozarts uutgrunnelige, guddommelige geni vil for alltid være bortenfor vår rekkevidde. Men å skjønne Salieris motstridende sjalusi og dragning mot ham, er dessverre ikke det.

Snedig grep

Det kan virke som om Luhrmann har hatt «Amadeus» friskt i minne, og det er her det som nok kommer til å være filmens mest splittende grep kommer inn. «Elvis» er nemlig rammet inn som de febrile dødsleiebekjennelsene til Presleys kontroversielle manager, taskenspilleren og lurendreieren «Colonel» Tom Parker (Tom Hanks).

Men Parker er ingen angrende synder som Salieri. Nei, han bruker taletiden Luhrmann gir ham til et selvrettferdig forsvar mot anklagene om at han kynisk utnyttet stjernen, svindlet ham og utsatte ham for et umenneskelig press som for alltid frarøvet Elvis mulighetene for ekte lykke. Og ikke minst sendte ham i en altfor tidlig grav.

Grepet er snedig, det gir Luhrmann bortimot frikort til både å være en uetterrettelig, subjektiv forteller, og å snurre seg inn i de hyperkinetiske montasjesekvensene han har gjort til sitt varemerke, og som få gjør etter ham.

Når dette filmspråket brukes til å billedliggjøre både fenomenet Presley og de samfunnsmessige endringene som omkranset det, er filmen på sitt aller beste. Som da Elvis’ spastiske, suggererende hoftebevegelser – som synes å gjøre samtlige tenåringer i salen spontant kjønnsmodne – jamføres med lavkirkelige vekkelsesmøter der musikk, rytmer og kollektiv eufori knapt klarer å legge lokk på den undertrykte seksualiteten og ulmende hudfarge- og klasseforankrende frustrasjonen som pipler fram i hver krik og krok av USAs pripne, segregerte etterkrigstid. Kunstnerisk, religiøs og seksuell ekstase er nært beslektet i Luhrmanns univers, og overgangene er mildt sagt flytende. Filmen bruker også mye tid på å vise både de musikalske og emosjonelle båndene han har til de afroamerikanske musikkmiljøene, og hvordan han gjorde «svart musikk», rhythm and blues og gospel, spiselig (eller eventuelt approprierte den, alt ettersom hvordan du ser på det) for et hvitt publikum.

Strass og trass

Å fylle Elvis’ dansesko og kjerubiske lepper er en oppgave som burde avskrekke selv den mest garvede skuespiller. Den relativt ubeskrevne Austin Butler nailer heldigvis ikke bare Elvis’ slørete kåtblikk fra scenen. Han lader også lerretet med både liv, autentisitet og temperament – en trass bak all strassen – som gir mer tyngde til rollefiguren enn manuset ofte har dekning for. Her er det all grunn til å hvine av fryd.

Men som i virkeligheten truer oberstens nærvær iblant med å stjele all goodwill og gevinst «Elvis» klarer å tjene opp. Ikke minst fordi Tom Hanks’ rolletolkning, i all sin groteskt overspilte, overvektige prakt, er så outrert at den bortimot er for en plump revysketsj å regne. Kanskje passende nok, gitt Parkers bakgrunn fra omreisende tivoli og Luhrmanns åpenbare sidestilling av underholdningsbransjen og sirkuslivets kyniske svindelshow. Men like fullt med risiko for at vinninga går opp i spinninga.

Morfintåkeprat

Det hadde nok vært lettere å ignorere om Luhrmanns intense formidlingsglød holdt koken gjennom hele den ujevne filmfortellingen, om nerven i konfliktene var mer skjerpet, eller om «Elvis» og obersten var hakket flinkere til å underbygge det tematiske rammeverket sitt. Som det er nå, konkluderes det litt for lettvint med hva Presleys indre beveggrunner egentlig var. Dette kan så klart også tilskrives oberstens retthaverske morfintåkeprat, men for å være ærlig tror jeg ikke det er med overlegg.

Når momentet sakker blir det desto tydeligere at filmen aldri lodder så dypt i rollefigurenes psyke som den kanskje tror, der den smetter av gårde som fiskesprett på den moderne underholdningsbransjens vannspeil. Obersten er ingen Salieri, og konsekvensen er at filmen når hverken de aller høyeste eller dypeste tonene den nesten har innen rekkevidde.

Men så lenge «Elvis» står på scenen, og spotlightene fanger opp hver svettedråpe, sensuelle hårlokk og mykt dirrende barytontone, er det lett å forstå hvorfor han av mange fortsatt anses som Kongen.

UNNSKYLD, TOM: Tom Hanks raser mot overivrige fans etter at de kom litt for tett på kona etter en kveld ute i New York. Video: Splash News Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer