Emancipation

En gang var det en artist som kalte seg Prince og som stadig vekk lå i forkanten av det som skjedde innenfor populærmusikken og dets mange halvbrødre. Nå er han snart i bakleksa.

En gang var det en artist som kalte seg Prince og som stadig vekk lå i forkanten av det som skjedde innenfor populærmusikken og dets mange halvbrødre. Nå er han snart i bakleksa. Han vi tidligere kjente som Prince, har nemlig begått et monumentalt CD-byggverk han har kalt «Emancipation», et tre timers forsøk på en reise gjennom det som kunne ha vært et foreløpig testamente over svart musikk fra blues, gospel, R&B, soul, funk og hiphop, men som aldri blir det grunnet artistens voldsomme egohype. Han er så opptatt av sin egen storhet at han ikke klarer å komme seg vekk fra det store speilet han sitter foran. Komposisjonene lider av den samme stormannsgalskapen. Her er voldsomme ambisjoner, voldsomme arrangementer, voldsomme tekniske ferdigheter og andre voldsomheter som nærmest bikker over i det patetiske. I det store og hele er musikken på dette albumet rett og slett sløvende forutsigbart. Det er ikke nok å sette sitt buemerke på låter som i beste fall burde ha forblitt i arkivet. Så spennende er ikke artisten vi tidligere kjente som Prince anno 1996, dessverre. Artistens trippel-CD har rett og slett ikke spennende nok låtmateriale til å kunneforsvare en slik overdose. For å si det sånn, en middels bok blir ikke spesieltbedre av at forfatteren smeller på 300 sider ekstra, ei heller blir en langfilm merspennende fordi den er 2 timer og 9 minutter lengre enn 1 timer og 50 minutter. Gidder du derimot å sette sammen din egen vanlige CD-skive ut fra de 36låtene The Symbol (iiik) prøver å pushe på deg, ja da får du en litt over middelsskive å lytte til. Det neste blir vel at han gifter seg med Kleopatra.