FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Tittelkampen om Oslo-skolene er nå på bristepunktet

Embetskvinnen som trodde hun var dronning

I Oslo leker vi ikke skole. Heller ikke på politisk nivå.

Hadde skolebyråden i Oslo, Inga Marte Thorkildsen vært litt mer utspekulert, hadde hun pakket ambisjonene sine inn i rosa bomullsdotter og gjemt kritikken av utdanningsdirektøren bak honningtjukke lag av smiger. I så fall hadde hun kanskje kommet seg unna med en offentlig krangel, i stedet for full krig.

«Astrid Søgnen» er et navn man etter hvert har begynt å tenke på som et begrep. Når folk, enten de er politikere, lærere eller tillitsvalgte i skoleverket, sier «Astrid Søgnen» har man ikke egentlig følelsen av at det er et menneske de snakker om. Noen ganger er det et synonym for det store maskineriet som utgjør «Osloskolen», som ikke må forveksles med den type tulle- og tøyseskole de har andre steder i landet.

Andre ganger er «Astrid Søgnen» den norske versjonen av den onde ridder Kato, han som kidnapper barn og har et hjerte av stein. Og noen ganger er «Astrid Søgnen» en skoleverkets Margaret Thatcher som har snudd tankesett og forestillinger om hva som er mulig å få til. Det hører med at de som tenker på «Astrid Søgnen», om ikke med varme, så i hvert fall med betydelig respekt, anser det som et kompliment å bli sammenlignet med den britiske Jernladyen. Noe som også gjenspeiler seg i hvem som nå mener hva, om den oppsiktsvekkende maktkampen i Oslo.

Rent faglig er det liten grunn til å tvile på at Astrid Søgnen har vært en leder med betydelig kraft og gjennomføringsevne. Tenker man tilbake på den skolen hun overtok for atten år siden, tror jeg også de fleste av oss kan være enige om at det faglige innholdet i skolen langt overgår det vi selv husker fra våre skoledager.

Det er tatt en rekke grep for å fokusere på skolen som læringsarena, med rektorer som har utviklet sterk lederkompetanse, barna lærer seg å ta ansvar for egen læring og vi foreldre blir sterkt oppfordret til å gå inn på nettsidene for å følge med på hva barna våre skal gjøre i dag, planene time for time i neste uke og hva de gjorde i forrige uke. Skulle vi, mot formodning, tenke «pytt sann, det går sikkert greit», får vi uansett grundige rapporter om hva barna våre mestrer, alternativt bør jobbe mer med, både skriftlig og muntlig hvert halvår.

Det kunne altså vært lett å takket av Astrid Søgnen og vist til en formidabel innsats, og samtidig pekt på at det nå er ønskelig å ta Osloskolen inn i en ny fase. Man kunne ha tenkt at det kan være på sin plass å ta en pust i bakken og spørre seg om pendelen kan ha svingt for langt. Kan det være at man bruker for mye tid på kartlegging, skjemaer, måling og vurdering?

Eller at vektleggingen av noen særskilte ferdigheter i for stor grad går på bekostning av andre fag, enten det er praktisk-estetisk eller forståelse av samfunn og historie? Og hva er det som får 363 lærere til å melde om fryktkultur og manglende ytringsfrihet på jobben?

Nå er det slett ikke er sikkert Astrid Søgnen hadde latt seg blidgjøre av smiger. Selv ikke fra øverste politiske ledelse, som altså er sjefen hennes. Mye tyder egentlig på at Astrid Søgnen ser på sjefen som en snørrunge, og følgelig burde la direktøren fortsette som før – framfor at den folkevalgte byråden innbiller seg at hun er sjef, ikke bare i navnet, men også i gavnet.

Ser man på hvordan Søgnen og hennes støttespillere har håndtert maktkampen, med Aftenposten som nærmeste støttespiller, varslingsinstituttet som våpen og en advokat på slep, er det i hvert fall lite som tyder på at embetsverket anerkjenner det politiske og byråkratiske systemet de selv har vært beskyttet av opp gjennom årene.

I løpet av den siste uken har Astrid Søgnen gjort en betydelig innsats for å redusere sitt eget ettermæle. I stedet for å bli husket som en drivkraft for en ambisiøs skole, gjør hun sitt beste for å etse fast bildet av en kvinne som hylende klorer seg fast til stolen, i det hun blir trukket ut av rommet. I ettertid kommer hun kanskje til å forstå at det ikke var en trone hun satt på, men en helt vanlig kontorstol. Og at Osloskolen verken var hennes eiendom eller undersått.