Emerson String Quartet:Utsøkt klang i sentrum

Sanselig og stofflig som få

CD: Allerede lyden er en åpenbaring på Emerson-kvartettens siste utgivelse, «Intimate Voices». Og da sikter jeg ikke bare til klangkvalitetene i selve kvartettspillet, der Emerson-kvartetten nesten alltid stiller i særklasse. Det gjør de her også. Men for en gangs skylder spiller også lydteknikerne på Deutsche Grammophon helt på lag. Resultatet er et besnærende stofflig klangbilde, der selv hver minste strøknyanse trer distinkt fram.Den som profitterer mest på det er Grieg. Ubundet av gjengse Grieg-oppfatninger, nærmer Emerson-musikerne seg ham som kresen klangkunstner. Han befris helt fra nasjonal patos, og ender nærmest som impresjonist av den mest sanselige sorten. Jeg har i hvert fall aldri hørt Griegs strykekvartett spilt på denne måten, men hører det gjerne igjen.Carl Nielsens lille «Ved en ung kunstners båre» er en bagatell, som raskt leder over til Sibelius, også han med bare én fullført strykekvartett på verklisten. Den pleies med samme omhu som Griegs, men løfter seg likevel aldri med de samme, subtile klangkvaliteter. Til det er Sibelius rett og slett for tung på labben.De som fikk oppleve klarinettisten Michael Collins spille Mozart i Risør, vil nok gjerne gripe til for å holde noe av opplevelsen fast. Da kan franske Michel Portal anbefales, som er ute i spissen for to kammerverk av Mozart på Harmonia Mundi, «Klarinettkvitetten» og den såkalte «Kegelstadt»-trio. Utgivelsen er et ledd i Harmonia Mundis eksklusive serie med gjenutsendte store Mozart-innspillinger, praktisk talt uten svake ledd, og eksklusiv også i den forstand at utgivelsene kommer i form av små kunstbøker. I denne Mozart-utgivelsen er det for eksempel Fragonard som rår grunnen visulet, i praktfull gjengivelse.Det matcher kvalitetene i spillet. Portals tone i klarinetten er utsøkt, nyansert og inderlig, og han beveger seg sømløst over hele registret. Resultatet blir en finstilt Mozart-fortolkning, intens og nyansert på samme tid.Også Bartók er gjenutsendt i det siste, i Philips fine Collector\'s Edition. På et album med tre CDer får vi håndplukk fra orkesterpaletten. I tillegg til den obligatoriske «Konsert for orkester», og en del av folkesangene, er utgivelsen prisverdig konsentrert om sjeldnere planter i Bartóks herbarium, nemlig sceneverkene «Den vidunderlige mandarin» og «Treprinsen», den siste både i komplett ballettversjon og nedkortet til Danse-suite.Dette er verker fra Bartóks mest utfordrende og kreative skaperperiode, umiddelbart etter første verdenskrig, der vi møter et utfarende temperament, fjernt fra bildet av den noe timide komponisten som har festet seg i ettertiden.Budapest-orkestret spiller, og de spiller gjennomgående flott, som et bevis på en kontinuerlig Bartók-tradisjon i ungarsk musikkliv som aldri har skåret bort komponistens mest ekspressive sider. Iván Fischer dirigerer, en av musikerne som har gjort mye for å ta vare på denne halvt glemte Bartók-tradisjonen, og resultatet blir en av de fineste Bartók-fortolkninger som er tilgjengelig, ved siden av Pierre Boulez\' utgivelser av de same verkene.