Emile the Duke.  Foto: erik zeiner hansen
Emile the Duke.  Foto: erik zeiner hansenVis mer

Gjeste-«Vers» fra Emile The Duke

Emile the Duke: - Jeg er kanskje litt feig, og jeg har båret på et mindreverdighetskompleks

Emile the Duke er gjestespaltist i ukas «Vers». 


Emile her, eller Aasen, eller Duke om du vil.

Jeg ville egentlig skrive om min favorittpianist, Ahmad Jamal, siden jeg gjennom 2016 har sett hvor mye vi omfavner de som dør når de dør. Jeg hadde tenkt å gjøre et poeng av det at Mr. Jamal faktisk lever nå. Derfor ville jeg hylle han, siden han er gammel og sikkert snart skal dø. Det går fortsatt an å se han spille i live, og han har jo forsåvidt en slags relevans i forhold til rapmusikk, selv om han ikke liker rap selv. Men han har ikke noen vers.

Så da hadde jeg tenkt å skrive om en av mine rapfavoritter, legenden Ice-T. Men han er jo ikke relevant på noen som helst måte, ikke av det jeg klarer å trekke tråder og tenke meg fram til i alle fall, annet enn at han er tidenes stiveste skuespiller på TV, til de grader at jeg bytter kanal.

Som voksen, om jeg i det hele tatt noen gang blir voksen, har jeg ikke fulgt så mye med på rap, selv om jeg kommer fra rap. Mine tidligste minner om rap, må ha vært gjennom noen filmer fra det sene åttitallet, ikke nødvendigvis musikken i seg selv, men stilen og myten rundt det. En slags type superhelter som kom opp av kumlokkene og bodde med rottene og greier i store metropoler som New York og Tokyo. Eller var det Turtles? Jeg hadde en nabo som hadde en venn som hadde vært i Statene, og han vennen gikk rundt i store jakker og stotret febrilsk «yo sup uh sup? Yo uh uh». Så jeg husket ikke helt hva han sa, men i hodet mitt virket det som han sa «Widwaw!» Så jeg løp rundt som seks- eller syvårig og gestikulerte med armene, og sa «Widwaw!»

Jeg kommer egentlig fra Ullern i Oslo. Hva er det som gjør at en 12 år gammel gutt klenger seg til rapkulturen? Dårlig selvtillit, såklart. Gjennom rap fant jeg stolte forbilder som snodig nok ikke bare var fra en helt annen klasse, men også en helt annen tid. Jeg var ikke helt alene om å like rap, men jeg var litt alene om å ikke dyrke Biggie og 2Pac, men heller stolte, rake Rakim, Brand Nubian, Queen Latifah, Jungle Brothers, X Clan, Public Enemy osv. Som mange andre, tok jeg opp National Rap Show hver uke på kassett, og endte som regel opp med å luke ut en to-tre favoritter fra hver sending, som jeg da tok opp igjen på en annen kassett. Så gikk jeg rundt der da, i skolegården for meg selv med walkman i lomma. Det hendte at en og annen jente ville høre hva jeg hadde, og de så på meg med store søte spørsmålstegn i øynene når de fikk høre. Men det var greit, for jeg hadde funnet en merkelig stolthet i en kultur der folk var rake i ryggen og måtte ha noe de sto for, eller beherske en slags ferdighet for å få respekt.

Så gikk det sin gang, og jeg ble ferdig med skole og hadde en fot innenfor et par miljøer. Jeg fant jazzen og pianoet, og jeg ble en slags akustisk impro-elitist, fordi det faktisk var noe man måtte bruke mange år og gjerne en hel barndom på å kunne bli flink nok til å uttrykke seg gjennom, mens rap i mine ører nå bare var en slags resirkulert søppel fra fortauene, som hvem som helst kunne gjøre om de bare gadd eller ville. Og jeg fant litteratur og filosofi og franske filmer og damer, og hvordan det var å ligge på senga og lengte etter en svunnen tid med litt for mye vin i magen. Rap ble mye større og fortsatte å vokse, mens jeg trodde det en dag måtte ta slutt. Men det tok aldri slutt. Det bare fortsatte å resonnere over kloden fra alskens kriker og kroker.

Jeg er over min nostalgiske fase nå, og jeg klarer å akseptere med en viss stolthet igjen at jeg også har endt opp som en slags rapper, siden det er noe jeg får til å funke, mens piano og avansert teori ble for tidkrevende og avansert for meg. Jeg driver faktisk å lager et rapalbum om dagen, et album hvor jeg hadde lyst til å vise fram favoritt rapstilene mine, noe jeg har funnet ut ikke blir som jeg tenkte. For man må være dønn ærlig på at man er seg selv, det er da det funker som regel. Og jeg har heller ikke så mye å rappe om, i alle fall ikke på engelsk. Jeg prøver å åpne hodet mitt for hva som skjer der ute, og selv om jeg blir fort sliten av å høre på moderne rap, finnes det mye bra, om enn det er litt mye ekko rundt de samme temaene. Så det blir et snodig album med rytmikken og stilen i fokus. Fullt av fasade, men lite innhold. Masken på for å skjule hvem som er under og for å bevare så mye stolthet som mulig, for jeg er kanskje litt feig, og jeg har båret på et mindreverdighetskompleks rundt det å rappe. Er du advokat, sa du? Er du doktor? Jeg er rapman.

Respekt til alle som får det til der ute. Rap er en kunstform der det kun finnes noen få diamanter blant gråstein. Fortiden jeg prøvde å gjenskape, kan aldri bli gjenskapt, det ser jeg nå. Og jeg vil det heller ikke. Jeg er ekstremt pirkete på hva jeg liker av rap og ikke, og jeg kan ikke helt forklare hva som gjør at jeg liker ting heller.

Rammelzee på «Beat Bop» fra 1982 må være noe av det kuleste jeg har hørt av rap. Det er som å høre en kar frike totalt ut på saxofon i en slags katarsis, hvor det han sier betyr langt mindre enn måten det gjøres på. Man renser seg gjennom å høre på det. For meg er nettopp det den ultimate rappen som det ikke finnes så mange andre eksempler på. Eller det gjør kanskje det om man har tid til å løfte nok steiner.

Jeg hadde lyst til å skrive om James Brown eller Iceberg Slim, eller om hvordan rap har blitt til. Jeg hadde lyst å skrive om hvordan rap egentlig bare er en slags måte å prate på, og hvor den kommer fra. Men hva vet vel jeg om sånne ting, annet enn det som står i tusenvis av Google-lenker skrevet av andre. Kanskje rap bare ligger latent i mennesket, og er en utviklet moderne versjon av et slags meditasjonsmantra vi bare har i oss. Og jeg skulle gjerne skrevet om noen som fortjener oppmerksomheten akkurat nå, men det er det langt flinkere folk enn meg som har som yrke å gjøre. Så det ble om hva rap er for meg.

Jeg vil trekke fram et av mine favoritt rapalbum, nemlig det selvtitulerte albumet til moroguttene Nice & Smooth, utgitt på Fresh Records i 1989. Et album jeg kjøpte i 1999, ti år etter det kom, husk at jeg var en nostalgiker. Fortsatt et friskt album, må jeg si. Og som voksen lurer jeg litt på hvem og hvordan disse gutta egentlig var. De er fulle av humor og gøy, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg syns de høres ut som tidenes drittsekker. Smooth B med den koseligste flowen, likevel den sleipeste, og Greg Nice som høres ut som en kynisk joker, spiss i røsten med signatur-delay på enderimene for å forsterke poenget.

Poenget? Det er ikke noe poeng med de guttene her. De er bare ute og flyr mens de prater dritt med stil. Lurte litt hvor Nice & Smooth ble av før jeg skrev det her. Hadde tenkt å spørre Tommy Tee, siden han er den siste jeg vet faktisk har produsert en hel låt for dem, på tidlig 2000-tallet. Men så fant jeg en låt med Smooth B på en DJ Premier-beat fra 2014, og lot det ligge. Jeg skal ikke prøve å leke smart her. Og det er det som er så herlig med Greg Nice og Smooth B: De prøvde ingenting. De hadde bare plenty med stil. Egentlig er det masse rap i dag som fortsatt er sånn, så jeg kunne heller skrevet om noe av det nye. Men det her er det som treffer meg, og det her er det jeg vokste opp med og har et forhold til. De gutta her hadde en viss ‘flamboyance’.

Det er vel der landet ligger for meg. Det er sånn jeg liker rappen min. Nice & Smooth. Og hva er relevansen med det her per i dag? Ingenting! Men det er en slags sammenheng her mellom Ahmad Jamal, Rammelzee og Greg Nice & Smooth B. Det renner og det renser, og de bidrar alle til mitt ideal av musikk, eller rap i dette tilfellet, da. Det er stolt og det er rakt. Snu en kald en og blås noen serpentiner utover stuegulvet mens du koser deg med et av de gladeste rapalbumene noensinne.