Eminem og dem

Frank Ocean representerer en låtskrivergenerasjon oppfostret på Eminem. De lot sinnet og prompevitsene ligge igjen, men tok med seg de maleriske metaforene og det grandiose følelsesspennet.

Litt av et puslespill, alle disse referansene på kryss og tvers av moderne popmusikk. Noen ganger kan til og med en tekstmessig referanse åpne nye dører for forståelse av ... ikke den låta du hører på, men den låta den refererer tilbake til. Høres kanskje søkt ut, men jeg har et veldig konkret eksempel.

Eminem
 ble nylig nok en gang beskyldt for å bruke kvinnehat og/eller vold mot kvinner som en lettvint, kynisk sjokkeffekt, i forbindelse med en sedvanlig smakløs referanse til Lana Del Rey i en såkalt freestyle/cypher for å promotere jubileumssamleplaten til hans egen etikett Shady Records. Ikke en ny diskusjon, og den kommer neppe overraskende på Eminem selv. Som tross alt gjorde dette med at "ord har konsekvenser" til en slags rød tråd på sitt forrige album «The Marshall Mathers LP 2» (2013), overraskende nok. 

Men også dette som vanlig formidlet via et komplekst nett av populærkulturelle referanser. Bare at de i dette tilfellet pekte tilbake på Eminem selv, i mer enn dobbel forstand. Ta åpningslåta på «The Marshall Mathers LP 2», «Bad Guy». I seg selv en eneste stor referanse. En i overkant innfløkt oppfølger til «Stan», den store hitten fra den opprinnelige «Marshall Mathers LP» (2000). Du vet, den låta formet som en rad brev fra en overivrig og (skal det vise seg) mentalt og emosjonelt ustabil superfan -tittelens Stan. Men i 2014 er det lillebroren til «Stans» tittelkarakter som kommer tilbake for å ta hevn på den fiktive(?) Eminem.

Ved å kopiere brorens selvmord
, kjørende ut i vannet med sin gravide kjæreste i bagasjerommet — men denne gangen med en kidnappet Eminem i bagasjerommet. En metode som den fiktive «Stan» igjen kopierte fra Eminem-låten «97 Bonnie & Clyde» fra gjennombruddsalbumet «The Slim Shady LP» (2000), hvor Eminem kjører rundt med liket av sin (ikke-fiktive) kone Kim i bagasjerommet. Som avbildet på omslaget til albumet. Mange lag å holde styr på, sier du?

Tunga rett i munnen.
Det kommer fler. For idet broren til Stan (en Stan som forøvrig siden sist har blitt uttalt (ikke bare antydet) homofil av legning) kjører bilen med Eminem ut av stupet, er nemlig avskjedsordene:

«Big bro it's for you, Slim, this is for him and Frank Ocean, hope you can swim good! Now say you hate homos again!»

 
 

I utgangspunktet en enkel, ganske typisk Eminem-referanse til en kjendis, litt sånn som den omdiskuterte linja om Lana Del Rey nå nettopp. I dette tilfelle rettet mot den uttalt homo/bi-seksuelle sangeren Frank Ocean, med et lite ordspill på hans sang «Swim Good». Tilfeldigvis en låt jeg personlig har brukt uforholdsmessig mye tid på å analysere, både på jobb og i fritiden. Med sin unike bruk av materialistisk, standardisert (men ikke karikert) rap og R&B-språk som verktøy til å uttrykke en udefinert men bunnløs sorg.

Men først når jeg hørte «Bad Guy» skjønte jeg hvor den sentrale metaforen i «Swim Good» faktisk var hentet fra: Å putte sitt blødende hjerte, eller opphavet til det, i bagasjerommet og kjøre ut i sjøen, er selvsagt det sentrale motivet fra nettopp «97 Bonnie & Clyde», fra omslaget til «The Slim Shady LP» og fra «Stan». Bare gjort noen hakk mer abstrakt av Frank Ocean. Som i et sjeldent intervju med Wax Poetics i 2012 nevner at det første albumet han noensinne kjøpte var ... «The Marshall Mathers LP». Og med referansen tilbake i «Bad Guy», er ringen sluttet.

Det gjør det nesten bare bedre at man slettes ikke kan være sikker på at Eminem er klar over denne sirkelen av referanser selv engang. Diskusjonen om hvorvidt kunstneriske skildringer av vold mot kvinner eller nedsettende ordbruk mot befolkningsgrupper kan ha konsekvenser i virkeligheten eller for lytteren er absolutt legitim. Men tilfellet «Swim Good» viser to ting: at de rent kunstneriske konsekvensene, det som følger i fotsporene, ofte kan være totalt uforutsigbart. Og om musikken til Eminem i 2014 med god grunn ignoreres av alle andre enn den ganske store gruppen med blodfans, er derimot arven etter Eminems storhetstid (grovt regnet ca. fra gjennombruddet t.o.m. filmen «8 Mile») kraftig undervurdert i sin betydning, og høyst levende. 

Der kritikere så kvinnehat, aggresjon og forakt i den tidlige Eminem, tok Frank Ocean med seg en kjerne av mannlig sårbarhet, og brukte det som utgangspunkt for en låt som på mange måter lanserte hans egen karriere. Som et barn av den generasjonen som vokste opp med Eminem som en av verdens ledende låtskrivere. Skal jeg nevne en låtskriver til av den generasjonen? OK,  Lana Del Rey:

«When I found Eminem for the first time, it really changed my life, because I didn't know that music could be intelligent. He was talking about his own life, he wasn't just rhyming over music.»