Eminems 8-milssteg

Eminem har lenge vært den nye Elvis. Er han også den nye Dylan og den nye Woody Guthrie, eller er han simpelthen bare den nye Stompa?

Marshall Mathers III, betydelig mer kjent som Eminem, vokser enda høyere opp i stjernehimmelen med det både klassiske og samtidig hollywoodske helteeposet «8 Mile», som har en etterlengtet norsk kinopremiere i morgen.

Eminems plater har solgt som hakka møkk i sjeldent verdensomspennende skala, til ei målgruppe som favner fra åtteårige guttevalper og oppover til fedrene og mødrene deres. I kjølvannet av «8 Mile», bygd mer enn løselig på Eminems liv, har også litterært orienterte besserwissere, lederskribenter i viktige aviser og andre kulturkritikere med mer hevede øyenbryn enn den primære målgruppa kastet seg over hiphopens «store hvite håp» fra Detroit, for lengst beskrevet som hiphopens Elvis.

Dagbladet så «8 Mile» sammen med musikkviter Anne Danielsen, som tok hovedfag på Prince og doktorgrad på funk, trendanalytiker og Turboneger-bassist Thomas Seltzer og det 23-årige hiphophåpet Samsaya «Sam» Sharma, som også snart er filmaktuell i «Villmark» sammen med blant andre Kristoffer Joner.

Amerikansk verkebyll

- Temaet for «8 Mile», slik jeg ser det, er et oppgjør med den amerikanske løgnen. Eminem vrir fingeren rundt i denne verkebyllen av fattigdoms- og klasseproblemer i USA, mener Anne Danielsen.

- Eminem er en gyldig representant for den store, amerikanske håpløsheten. «8 Mile» presenterer amerikansk industrihverdag på film. Dette er sosialrealisme for kids, og det er sjelden vare fra Hollywood, mener Thomas Seltzer.

- Det uheldige med alt oppstyret rundt Eminem er at det går på bekostning av de svarte rapperne som prøver å formidle den samme virkeligheten uten å bli lagt merke til. Det er bare trist, mener Samsaya Sharma, og trekker fram Jackson Fives hvite motstykke, The Osmonds, som et annet eksempel på det samme.

Hiphopfornyer

- Hvorfor er Eminem blitt så stor at både fjortiser og foreldrene deres omfavner ham?

Sharma: - Han har fornyet de opprinnelige hiphopverdiene. Det hadde blitt hakk i plata, og Eminem har hentet tilbake de tingene som funket før. Dessuten handler det om å sjokkere for å få fram et budskap. Det funker for Shabana i Norge, og det funker for Eminem i USA.

Seltzer: - Han er vår tids største popstjerne. Det har til og med hiphopmiljøet selv akseptert. Han har bevist at han ikke er noen Vanilla Ice, og akkurat som Elvis kan han derfor spille i heltefilmer som denne. Det er etter hvert blitt et behov for å intellektualisere hiphop, og Eminems realisme er lettere å gå løs på enn den overdådige materialismen som ellers preger sjangeren. Litteraturvitere digger ikke flashy biler.

Danielsen: - Eminem har ikke den materielle eskapismen som man finner i mye annen hiphop: ut av gettoen, inn i statussymbolene. Hiphopen mistet sin samfunnskritiske kraft fordi de var mer opptatt av en materialistisk kamp mot de andre gutta. Eminem har blitt spiselig fordi han har videreført den beske samfunnskritikken som for eksempel Public Enemy sto for i sin tid.

Seltzer: - I Norge har vi harry-begrepet. I USA har du nigger rich . Begge begrepene bygger på en oppfatning om at noen har fått penger som ikke skulle hatt det. Eminem har vært smart nok til å tone ned materialismen.

Identifikasjon

- Eminem er til og med blitt kalt hiphopens Raymond Carver, en Fattig-Amerikas mesterkronikør?

Seltzer: - Jaså, er vi der nå? Det blir omtrent som på den tida da jeg var pønker, og vi ble omfavnet av 68-er-sosionomer som mente vi sto for de samme verdiene som dem. Opprør mot kapitalen og slike ting. Det er nok slik som Roland Barthes har sagt: at eliten elsker opprør så lenge det er deres eget.

- Er det lettere for den hvite amerikanske kultureliten å hylle Eminem som et geni fordi de lettere kan identifisere seg med en hvit mann enn en svart mann som har sagt det samme i 20 år?

Danielsen: - Eminems plater åpner for flere typer lesning, og man må huske at mye av dette er rein fiksjon. Men identifikasjon er viktig. Den amerikanske politiske korrektheten har gjort det vanskelig å mene noe om svart hiphop fordi man er redd for å bekrefte stereotypier og virke rasediskriminerende.

Seltzer: - Raseproblemet er en integrert del av den amerikanske diskursen. Klasseproblemet er derimot fortsatt tabu. Forfatteren Jim Goad sa at den amerikanske eliten frykter en redneck med hjerne. Han sa det om seg selv, men Eminem fyller også den beskrivelsen.

Rein realisme

- Hvordan plasserer Eminem seg inn i talsmann-for-en-generasjon-tradisjonen, type Bob Dylan?

Seltzer: - Dylan var jo inspirert av Woody Guthrie. Seinere countryrockgenerasjoner som gjerne vil være Bob Dylan, har jaktet på autentisitet, men egentlig bare plukket opp staffasjen og kulissene til Guthrie. Det er Eminem som kom og plukket opp manuset, nemlig samfunnskritikken.

Danielsen: - En annen parallell er Dolly Parton, som kom fra fattige kår og ble superstjerne.

- Til slutt: Hva synes dere egentlig om «8 Mile»?

Sharma: - Det er tydelig at dette materialet ligger ham nært. Dette er ting han har opplevd. Han opptrer så naturlig i svært intense scener. Pierce Brosnan kunne ikke gjort dette, for å si det sånn.

Danielsen: - Historielinja i «Purple Rain» er ganske lik «8 Mile». Men i «Purple Rain» forsøkte Prince å lage en pastisj på femtitallsfilmene. «8 Mile» er rein realisme.

Seltzer: - «8 Mile» er slik et helteepos skal se ut. Det er en god film, en industriell «Karate Kid». Men Eminems karakter i filmen er samtidig skuffende glatt. I denne filmen er han mer Stompa enn sitt slemme alter ego Slim Shady.

PANELET: Hiphophåp Samsaya Sharma, musikkviter Anne Danielsen og trendanalytiker Thomas Seltzer.
DEN UVIRKELIGE SLIM SHADY: I «8 Mile» er Eminem kompis med homser og framstår med et relativt konvensjonelt forhold til det motsatte kjønn, stikk i strid med det kontroversielle inntrykket han tidligere har gitt.