Eminent!

En urkomisk og fantastisk detaljert plastelinafilm.

FILM: Den ekstremt imponerende campingvogna til Mikke, Langbein og Donald, den som figurerer i tegnefilmer hver julaften og som mildt sagt inneholder både to rom og kjøkken, kan pakke sammen en gang for alle.

Etter en tur inn i Nick Park og Steve Box\' verden blir aldri et bilde på veggen, en vekkerklokke, eller for den saks skyld, en animert film, det samme igjen. «Wallace og Gromit og varulvkanines forbannelse» er en perle av kreativitet, finurlig modellert til en hylende morsom komedie.

Utsøkt håndverk

Wallace og Gromit har vært å se i en rekke kortfilmer opp igjennom nittitallet. Den osteelskende oppfinneren og hans tause, men særdeles intelligente, følgesvenn, opparbeidet seg kultstatus allerede i 1989. Da de reiste til månen etter ost i sin første kortfilm «A grand day out». Siden kortfilm nummer tre i 1995 har det vært stille fra duoen, men med «Wallace og Gromit og varulvkanines forbannelse» får publikum endelig et etterlengtet gjensyn, og de endelig sin egen helaftens spillefilm.

For der animasjonsfilmer i dag i stor grad blir komponert digitalt, er disse filmene godt gammeldags håndverk, modellert i leire og plastelina. Og for et håndverk. Makan til følelsesregister på animerte figurer skal du lete lenge etter. Den uendelig mengden med mindre viktige, og viktige, duppeditter, gjør hver scene til en detaljert fryd for øyet.

I tillegg kommer selve humoren. «Wallace og Gromit og varulvkanines forbannelse» er så tettpakket med vitser, komiske uttrykk, og ikke minst kjappe kommentarer, at det nesten blir i overkant mye. Manusforfatterne sparker til høyre og venstre, og parodierer en rekke mer eller mindre kjente spillefilmer. «King Kong», «The Wolf man», og «Frankenstein» for å nevne noen.

Humoren er erkebritisk, kan tidvis lett assosierer med Monty Python, og henger mange hoder for høyt for at filmen kan defineres som noen barnefilm. Likevel er det noe å hente for alle aldere. Fargene, farten, og figurene gjør at de minste har nok å glede seg over, de også.

Skaper et monster

Over til handlingen: Det er duket for den årlige grønnsakkonkurransen i en helt vanlig britisk småby. Wallace og Gromit jobber som skadedyrbekjempere, og har gjort det til sin oppgave å uskadeliggjøre byens grønnsakfiende nummer en, kaninen.

De gjør stor suksess, men møter problemer da de huser alle kaninene de fanger. Kjelleren er nemlig stappfull, og hårballene spiser dem ut av huset. I ren desperasjon skrur den eksentriske Wallace sammen et finurlig tankeoverføringsapparat.

Målet er å hjernevaske de små søte for deres trang etter grønt.

Selvfølgelig går noe fryktelig galt i prosessen, og istedenfor å innføre bordskikk skaper Wallace en enorm, hårete varulvkanin, som ramponerer og eter i stykker byens beste hager. Byens borgere raser, og guttene setter ut på varulvkaninjakt.

Ler fremdeles

Handlingen i seg selv er ikke hentet fra skattkammeret, men måten det er utført på gjør de 90 minuttene filmen varer til en sann fornøyelse. De urkomiske figurene i filmen ånder av sjel, og Gromits mutte karakter uttrykker mer enn tusen ord til sammen. Jeg lo, og tenker jeg på enkelte sekvenser, så ler jeg fremdeles.

I et forsøk på å unngå store ord og gamle klisjeer: dette er årets komedie.OBS! Anmeldelsen er basert

på den originale versjonen.

Dvs. den med engelsk tale.

MOBBEN RASER: En varulvkanin herjer nabolaget, og skadedyrbekjemperne Wallace og Gromit (midten) får skylda for at udyret ikke har blitt fanget. Detaljert? Jepp!