Eminent

Grieg, Bull og folketoner som jazztriokunst.

KONSERT: Saksofonist Håkon Kornstad hadde influensaforfall, men et fullsatt Belleville fikk likevel valuta for pengene da Bugge Wesseltoft (tangenter), Ole Morten Vågan (akk. og elbass) og Jon Christensen (trommer) fant hverandre i en felles lyrisk forståelse av pausenes magi på Nasjonal jazzscenes «Session» mandag kveld. Etter et par luftige låter, introduserte Bugge sanger og mangeårig samarbeidspartner Sidsel Endresen, og etter å ha gitt en smakebit «Endresen-vokal» på sitt eget sang/snakke-språk, fortsatte hun med «Chain of Fools» og «River», nennsomt akkompagnert av Christensens sjamanistiske trommer, Bugges fingerpiano og Vågans stille basspuls. Et vakkert og stemningsmettet sett, der Endresen nok en gang påminnet oss om hvilken eminent formidler hun er, også i «streittekster».CD: I ekkoet av Bill Evans\' pianointro på «So What» åpner Dag Arnesen døra til en betakende versjon av Griegs «Ved Rondane» og til den norske folketoneskatten. Det skjer på et trioalbum med den lett monumentale tittelen «Norwegian Song», og det suser «klassiker» på lang lei.

FÅ, OM NOEN norske pianister har bedre forutsetning enn nettopp Arnesen til å nytolke denne musikken i moderne jazzspråk. Suverent og stilsikkert forener han klassisk anslag og klangbehandling med jazzens improvisasjonskunst, harmonisk/rytmiske lekenhet og frihetsfølelse, og styrer fjellstøtt unna alle «oppjazzingspåfunn». Han løfter rett og slett fram 11 sterke melodier - Griegs «Arietta», Ole Bulls «Sæterjentens søndag» og folketoner som «Håvard Hedde» og «Eg ser deg utfor gluggjin» blant dem - og lyssetter dem med nye farger og fargespill, respektfullt, men med vital musikk som resultat.Suksessen hviler også tungt på musiseringen til kontrabassist Terje Gewelt og trommeslager Pål Thowsen . De oppviser så kreativ forståelse for stoffet og sine roller - fra støtte til solo - at de tidvis spiller musikken opp på det magiske «holde pusten og strilytte»-nivået, og gjør «Norwegian Song» til «the art of the trio» i fullt flor.

AKKORDIONFENOMENET Frode Haltli cd-debuterte solo og samtidsorientert på ECM med «Looking on Darkness» i 2002. Med «Passing Images» (utkommer mandag) tar han som Dag Arnesen utgangspunkt i norsk tradisjonsmusikk, men i motsetning til Arnesen viderekomponerer seg han langt ut mot det burlesk-avantgardistiske i sin nyspilling, likevel uten å slippe taket i det folkelige. I kvartett med den irsk/skotske bratsjisten Garth Knox (Arditti-kvartetten m.m.), trompeter Arve Henriksen og sanger Maja S.K. Ratkje, slår han opp alt fra de spinkleste til de mest brusende lydbilder, og lar folkemusikkmystikk og melankoli klinge i bokstavelig talt skjønn forening med forløp du ellers forbinder med samtidsmusikk på sitt frieste. Limet i denne usannsynlige eventyrblandingen er det overdådige musikantnivået på alle plasser, der hele spellemanntradisjonen fra Irlands forblåste kyster via Vålers skoger til Ensemble InterContemporain i Paris finner sammen i en musikk du aldri før har hørt maken til.