Eminent

Grieg, Bull og folketoner som jazztriokunst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KONSERT: Saksofonist Håkon Kornstad hadde influensaforfall, men et fullsatt Belleville fikk likevel valuta for pengene da Bugge Wesseltoft (tangenter), Ole Morten Vågan (akk. og elbass) og Jon Christensen (trommer) fant hverandre i en felles lyrisk forståelse av pausenes magi på Nasjonal jazzscenes «Session» mandag kveld. Etter et par luftige låter, introduserte Bugge sanger og mangeårig samarbeidspartner Sidsel Endresen, og etter å ha gitt en smakebit «Endresen-vokal» på sitt eget sang/snakke-språk, fortsatte hun med «Chain of Fools» og «River», nennsomt akkompagnert av Christensens sjamanistiske trommer, Bugges fingerpiano og Vågans stille basspuls. Et vakkert og stemningsmettet sett, der Endresen nok en gang påminnet oss om hvilken eminent formidler hun er, også i «streittekster».CD: I ekkoet av Bill Evans\' pianointro på «So What» åpner Dag Arnesen døra til en betakende versjon av Griegs «Ved Rondane» og til den norske folketoneskatten. Det skjer på et trioalbum med den lett monumentale tittelen «Norwegian Song», og det suser «klassiker» på lang lei.

FÅ, OM NOEN norske pianister har bedre forutsetning enn nettopp Arnesen til å nytolke denne musikken i moderne jazzspråk. Suverent og stilsikkert forener han klassisk anslag og klangbehandling med jazzens improvisasjonskunst, harmonisk/rytmiske lekenhet og frihetsfølelse, og styrer fjellstøtt unna alle «oppjazzingspåfunn». Han løfter rett og slett fram 11 sterke melodier - Griegs «Arietta», Ole Bulls «Sæterjentens søndag» og folketoner som «Håvard Hedde» og «Eg ser deg utfor gluggjin» blant dem - og lyssetter dem med nye farger og fargespill, respektfullt, men med vital musikk som resultat.Suksessen hviler også tungt på musiseringen til kontrabassist Terje Gewelt og trommeslager Pål Thowsen . De oppviser så kreativ forståelse for stoffet og sine roller - fra støtte til solo - at de tidvis spiller musikken opp på det magiske «holde pusten og strilytte»-nivået, og gjør «Norwegian Song» til «the art of the trio» i fullt flor.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer