Emmanuel Levinas - et 100-årsminne

Når Levinas, filosofi er blitt kalt «filosofien for den postmoderne æra», er det fordi den har håp til dem som har mistet troen på vitenskap og erkjennelse.

DET ER I dag hundre år siden den litauisk-franske filosofen Emmanuel Levinas ble født. Hans verker er oversatt til alle verdensspråk og blir gjenstand for forskning overalt i den akademiske verden. Pave Johannes Paul II kalte ham det 21. århundres filosof, og fra filosofisk hold, av franske Jean Wahl, ble han betegnet som filosofen for den postmoderne tidsalder. Vi skal prøve å nærme oss kjernen i hans filosofi.

LEVINAS BRINGER noe nytt inn i filosofiens historie. Man kan se tilløp til lignende tanker hos tidligere filosofer, men hva tilløpene peker frem mot, blir først tydelig med Levinas.Et dominerende trekk ved Vestens filosofi har vært at den utgår fra den enkelte tenker som et erkjennende initiativ overfor en virkelighet - som et subjekts befatning med et objekt.Den tyske fenomenolog Edmund Husserl (1859-1938) kaller dette initiativ for intensjonalitet . Det vil si at bevisstheten retter seg ut over seg selv, til imaginære, ideale eller reale gjenstander. Intensjonalitet er rettethet fra subjektet til en verden.Nå ligger det i begrepet et idealistisk moment som ikke alle filosofer vil akseptere. Det finnes de som heller vil tale om sansemottagelighet og åpenhet enn om bevissthetens initiativ. Men det rokker ikke ved det generelle bilde: Filosofen er et erkjennende subjekt som trer en verden i møte.Det nye ved Levinas er at dette erkjennelsesforhold endevendes.

INITIATIVET oppfattes ikke lenger som utgått fra det tenkende subjekt, det blir noe som subjektet utsettes for. Det mister sin stilling i nominativ og kommer i akkusativ, dvs. blir «lidende», rammes i passivitetens modus. Mens intensjonaliteten tidligere var et garn som subjektet fanget verden med, blir det hos Levinas nettet som fanger subjektet. Det vil ikke si at han lærer determinisme, det er bare det at det påkalles, oppsøkes, hjemsøkes.Ser man på den innflytelse Levinas har utøvet i samtiden, finner man overalt spor av denne omtolkning av intensjonaliteten. I vårt land er fagfilosofene de som synes minst berørt av hans tenkning. Bortsett fra noen få, har filosofene stort sett avvist Levinas, filosofi, fordi den «ikke holder mål», fordi det «ikke argumenteres godt nok», fordi den «ikke oppfyller kravet til faglig standard».Grunnen til avvisningen stikker kanskje dypere. Filosofiens mål har siden Platon vært å lære å dø , som det heter hos Cicero. Å lære å dø, det er å mestre den største og tyngste utfordring, å oppnå immunitet mot overraskelser, fristelser og farer. Denne mestringstrang ligger skjult i det meste av Vestens filosofi.

HOS LEVINAS er denne pretensjonen oppgitt, ja erstattet av sin motsetning: Det menneskelige ligger i å rammes . Det blir da forståelig at så mange filosofer avviser ham: filosofien skulle jo nettopp eliminere muligheten av å rammes!Levinas bryter med den tradisjonelle filosofis likevekts- og sindighetsideal.De kretser i vårt land som er berørt av Levinas, er medisinerne, leger og helsepersonell. Kurs om Levinas har inngått i planene for det nye universitetssykehuset i Akershus. Det holdes kurs ved Lovisenberg sykehus og ved det samfunnsmedisinske fakultet ved universitetet i Tromsø. I tillegg kommer de mange instituttene og foreningene med tilknytning til legeyrket som har søkt innsikt i Levinas, filosofi, og som har satt i gang intern kursvirksomhet.Når Levinas har vunnet gjenklang hos helsepersonell, er det fordi denne yrkesgruppe daglig opplever det å rammes som en realitet: At de selv og pasientene kommer til kort, at det er spørsmål som det ikke finnes svar på.

LEVINAS HAR også berørt deler av den pedagogiske stab, for også lærerne kjenner den uoverstigelige muren mellom dem selv og elevflokken som svinger fra skråsikkerhet til hjelpeløs forvirring. Det er fra Levinas de kommer, disse utfordrende ordene: Tenk om eleven har rett overfor den foresatte autoritet!Også i økonomien har Levinas vunnet innpass i det siste. Dag Aasland ved Høgskolen i Agder har nylig utgitt en bok: «Økonomiens grenser og etikkens nødvendighet» (Cappelen 2005), hvor han viser at selv subtile økonomiske kalkyler forutsetter noe fundamentalt menneskelig: tilliten.«Rammelsen» kommer inn i Levinas, tenkning på to stadier: Hos den «tidlige» Levinas var det eksistensen, væren-i-verden som rammet og gjorde tilværelsen ulidelig. Det virker som om eksistensfilosofen Martin Heidegger har vært et ruvende forbilde i denne tiden. Heidegger hadde jo ledet fenomenologien bort fra utsynet over verden og tilbake til livsverdenen, væren under tidens spenn. Mens han fant frem til en heroisme som, på værens nåde, overvant timelighetens åk, gjaldt det for den unge Levinas å komme løs av værens tyngde, finne øyeblikket, det løftende og forjettede.

Hva som løfter, skulle Levinas finne ut midtveis i livet: Den annens ansikt. Den annens ansikt har den dobbelte virkning at det løfter samtidig som det stanser meg i min selvutfoldelse. Det sier: Hit og ikke lenger, og se opp, og hør hvorfor du er i verden: For å være for medmennesket!Den annens ansikt er min bror/søster som ber om hjelp, samtidig som han/hun holder min hemmelighet i sin hånd og befaler meg til omsorg.Når Levinas, filosofi er blitt kalt «filosofien for den postmoderne æra», er det fordi den har håp til dem som har mistet troen på vitenskap og erkjennelse. Det håpløse ved å si hva noe er, er jo at grunnordet være/er åpner en avgrunn: Du skal si hva noe er, men du vet ikke hva det å være er: Hver gang du åpner munnen for å si at noe er slik eller slik, må du bruke dette fremmedordet «er» som kjennes som et sandkorn på tungen.Levinas, det er filosofen for dem som har opplevet ontologiens krise og som ser seg om etter en verden som ikke er bygget på sandgrunn. Med Levinas har filosofien gjennomgått en forvandling: tenkning er blitt «ønsketenkning», det gode ønske for vår neste!