Emoparade

My Chemical Romance-skeptikerne kan gå og legge seg.

KONSERT: Tromøy (Dagbladet): Ok, de er ikke verdens beste band og fansen deres bruker mer eyeliner enn en gjennomsnittlig russisk gledespike. Det blir likevel for enkelt å avfeie New Jersey-gjengen som et tendensiøst fjortisfrieri. Det mest opplagte med My Chemical Romance er Gerard Ways hvite ansiktsmaske, og for anledningen sortfargede manke. Musikalsk er bandet nemlig fundert i helt andre tradisjoner enn det brorparten av deres dystre og kajalsminkede tenåringspublikum er gamle nok til å ha begrep om.

«Teenagers» og storhiten «Welcome to the Black Parade» snakker mer T-Rex-glam og Queen enn introvert angstrock. Bandet vet å omsette sine forbilder i slagkraftig hitmateriale og utvalget fra sisteskiva «The Black Parade» går ned på høykant. I bunn og grunn er det et en uvanlig munter seanse som utspillerseg på Hove-festivalens avslutningsseremoni. Roterende trommesett, prangende ballader («I Don`t Love You» er Hove-festivalens første og eneste powerballade) og en gitarist som kan Brian May til fingerspissene.

Kall det gjerne emokabaret, men skit - My Chemical Romances pompøse glampunk er som skreddersydd for et festivalmett publikum. Storslått, inkluderende og akkurat passe fjollete.

FESTIVALVINNER: My Chemical Romances pompøse glampunk er som skreddersydd for et festivalmett publikum, mener Dagbladet.nos anmelder. FOTO: EIRIK HELLAND URKE
FESTIVALVINNER: My Chemical Romances pompøse glampunk er som skreddersydd for et festivalmett publikum, mener Dagbladet.nos anmelder. FOTO: EIRIK HELLAND URKE Vis mer