TRAKASSERING: I fjor sommer oppstod en debatt om seksuell trakassering i kjølvannet av hip-hop duoen Outkasts opptreden på Øya-festivalen. Foto: Jørgen Kvalsvi
TRAKASSERING: I fjor sommer oppstod en debatt om seksuell trakassering i kjølvannet av hip-hop duoen Outkasts opptreden på Øya-festivalen. Foto: Jørgen KvalsviVis mer

Empatisk svikt

De marginale antifeministiske stemmene har en enestående mangel på empati i måten de møter #jegharopplevd på.

Meninger

Ikke alle motstemmer i kjønnsdebatten er like verdifulle. Nå er det på tide å luke litt i eget bedd.

I høst gjorde jeg noe jeg sjelden gjør: jeg kastet meg inn i en offentlig kjønnsdebatt, i ordskiftet rundt Outkasts konsert på Øyafestivalen. Hvorfor så sjeldent? Fordi slike ordskifter, i enda større grad enn det generelle ordskiftet, er preget av en stålvilje til å alltid lese motpartens argumenter og standpunkt på verst tenkelige måte. Noe ordskiftet rundt Trygdekontorets porno-sketsj siste uke raskt ble nok et eksempel på. Allikevel - av og til kaster jeg meg også inn. For vi må tross alt forsøke å snakke om disse tingene, om vi skal komme oss videre. Enda så oppgitt jeg blir av hvordan vi ender opp med å snakke forbi og over hverandre, gang på gang.

For av og til trenger noe gjennom. I høst skjedde dette for meg, ikke i den offentlige delen av ordskiftet. Men når en venninne av en bekjent huket tak i meg, når jeg tok en røykepause mens jeg DJ-et et sted i Oslo sentrum. Hun hadde lest innlegget mitt i ordskiftet rundt Outkast, og hun trengte å fortelle noe. Jeg skal ikke gå nærmere inn på historien hennes, for den var privat, og jeg tviler på at hun hadde hatt styrke til å dele den under hashtaggen #jegharopplevd. Det var tydelig mer enn vondt nok å fortelle den til meg, ansikt til ansikt. For hun strigrein mens hun fortalte, men hun trengte å fortelle dette til meg. Fordi jeg i en bisetning hadde ironisert over at jeg, på stedet, ikke hadde sett noen forlate Outkast-konserten i protest. Men hun hadde altså gått, fra en konsert hun hadde gledet seg til lenge, og hun ville fortelle meg ikke bare det, men framfor alt hvorfor.

Historien hennes forandret ikke mitt standpunkt i selve «Outkast-debatten». Men den var verdifull for meg, fordi den fikk meg til å forstå, på et helt annet nivå, hvor legitimt det var for andre å reagere helt annerledes på det seksualiserte sceneshowet enn det jeg selv gjorde. Derfor holdt jeg kjeft og lyttet, og når hun var ferdig ga jeg henne en klem og takket, med litt skjelv i stemmen fra min egen klump i halsen. Jeg sa ikke at «det du forteller nå er rent anekdotisk», eller «vi kan da ikke basere våre avgjørelser som angår alles ytringsfrihet, utelukkende på bakgrunn av dine følelser». Selv om begge deler forsåvidt er sant. Men følelser og personlige historier har også sin plass i den offentlige samtalen - forutsatt at vi går ut fra at ordskiftet føres av voksne mennesker med et minimum av empati.

Jeg er ikke en mann som går rundt og kaller meg selv for feminist. Selv om jeg nærer dyp sympati for mange av de sentrale målsettingene om strukturelle endringer i samfunnet og kulturen. Men litt for ofte målbæres ideer om å framskynde disse endringene på måter som griper inn i friheten til å ytre seg som man vil, politisk eller kunstnerisk (som i tilfellet Outkast), med et mål om å innskrenke den offentlige samtalen, ikke utvide den. Så selv om jeg altså ikke orker å kaste meg inn i den offentlige samtalen om slike temaer så ofte selv, og på tross av at mine sympatier med nevnte unntak stort sett befinner seg nærmest den feministiske leiren, setter jeg pris på at det finnes motstemmer der ute. Mannlige og kvinnelige, hovedvekten av dem rasjonelle (noen ganger litt i overkant rasjonelle, jf. rommet for følelser og empati i debatten!).

Men så har du utkanten av meningsrommet, det man på dårlig norsk kan kalle «fringen». En sånn utkant finnes selvsagt på begge sider av alle debatter, og særlig denne. De siste dagene har gjort meg pinlig oppmerksom på at det i akkurat denne debatten har oppstått en svært særegen «fringe» av antifeministiske motstemmer, tydelig inspirert av den internasjonale såkalte «mannerettighetsbevegelsen». Disse marginale stemmene utmerker seg nemlig med en helt enestående mangel på empati. Slik de kommer til uttrykk for eksempel i Twitter-samtalen rundt #jegharopplevd - tilsynelatende normale, voksne menn som møter såre og personlige historier, slike som det krever stort mot og en ikke ubetydelig personlig risiko å bringe inn i offentligheten, med en strøm av forakt og det som verre er, inkludert beskyldninger om både løgn og «horete oppførsel».

Som ikke-feministisk, men overhodet ikke antifeministisk mann, føler jeg et ekstra ansvar for å si «nei, slik skal man faen ikke oppføre seg.» Særlig ikke i mitt navn, som mann. Og jeg forundrer meg over at ikke de nevnte motstemmene ikke er mer opptatt av å klargjøre den samme avstanden. Slik de (ofte med rette!) etterlyser feministenes evne til å markere avstand til fringe-standpunkter i «sin leir». Dette er kort sagt ikke greit, i det hele tatt. Og det er på høy tid at særlig vi menn sier dette nå, klart, uten noen om og men eller «jo, men se på Kvinnegruppa Ottar da.»