Onsdag la Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg, ledet av Masud Gharahkhani, fram sin rapport om innvandringspolitikk. - I vår innstilling ligger forslaget om en kraftig økning i bistanden til flyktningene der de aller fleste av dem er, skriver han og Anniken Huitfeldt i denne kronikken. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Onsdag la Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg, ledet av Masud Gharahkhani, fram sin rapport om innvandringspolitikk. - I vår innstilling ligger forslaget om en kraftig økning i bistanden til flyktningene der de aller fleste av dem er, skriver han og Anniken Huitfeldt i denne kronikken. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Solidaritetspott:

En 68-generasjon for vår tid

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg foreslår en kraftig økning i hjelpen til mennesker på flukt – en solidaritetspott. Saken burde engasjere.

Meninger

Det er 50 år siden året som ga navn til en generasjon: 1968. Den internasjonale solidariteten er en viktig del av bildet vi har av 68-erne: Det var krig i Vietnam. Det var invasjon i Tsjekkoslovakia. Det var kupp i Chile. Og det var postkolonial optimisme med kamp for Ny Økonomisk Verdensorden (NØV). Blodet bruste for de fattige og undertrykte folkemassene langt borte.

Masud Gharahkhani.
Masud Gharahkhani. Vis mer

I dag er det ikke like enkelt. En ting er erfaringer. Løsninger man trodde på, har ikke ført fram slik man håpet. En annen er mangelen på en tydelig fiende. 2018-varianten av fienden er langt mer sammensatt enn USA, kapitalismen og den hvite mann.

Anniken Huitfeldt.
Anniken Huitfeldt. Vis mer

Spørsmålet er om vi skal la det bli med det, eller om det er mulig å gjenreise den internasjonale solidariteten som sak i seg selv. Ikke først og fremst fordi vi er sinte på noen. Men fordi vi bryr oss om de mange som vi ikke ser, langt borte.

68 millioner mennesker er for tiden flyktninger, internt fordrevne eller asylsøkere i verden, viser de siste tallene fra UNHCR. En liten brøkdel av disse skaper engasjement, det store flertallet ikke. Og forskjellen i ressursbruk er grell: For hver dollar man bruker på det store flertallet, bruker man 135 dollar på de få som kan betale menneskesmuglere og komme seg til den vestlige verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg vil det annerledes. I vår innstilling ligger forslaget om en solidaritetspott: en kraftig økning i bistanden til flyktningene der de aller fleste av dem er, og en ny måte å hjelpe dem på.

Utvalget ser for seg at potten bygges opp til en størrelse på minst 5 milliarder kroner. Pengene skal dels komme fra deler av budsjettveksten som i normalår følger av énprosentsmålet, dels fra det man eventuelt får frigjort ved færre asylankomster og bistandsmidler brukt i Norge, og dels ved hjelp av en kritisk og kompetent gjennomgang av alle deler av dagens totale bistandsbudsjett.

I dag befinner 90 prosent av verdens flyktninger seg i ti land: Pakistan, Libanon, Tyrkia, Jordan, Kenya, Etiopia, Uganda, Tanzania, Thailand og DR Kongo. I navnet «solidaritetspott» ligger ikke bare omtanken for dem som er drevet på flukt fra krig og nød, men også solidaritet med landene som huser dem.

Utvalget mener at Norge i langt større grad bør støtte opp om, og ta del i, innsatsen som skjer i disse landene. Ikke minst fordi det finnes bedre måter å hjelpe flyktninger på, enn det som skjer i FN-leirene, selv om disse er og forblir viktige.

Bistanden via solidaritetspotten er tenkt innrettet slik at den sikrer rettigheter som skolegang, helsehjelp og tilgang til arbeid. Den skal bidra til å sette mottakerlandene i stand til å ta seg av flyktninger, uten å måtte prioritere vekk andre oppgaver. Innsatsen skal komme både flyktningene og resten av samfunnet til gode, noe som vil bedre legitimiteten til flyktningpolitikken lokalt, og dermed gi bedre resultater.

Målet er todelt: Levekårene for de mange som trenger humanitær bistand i regioner preget av konflikt, skal bli bedre, her og nå. Rettigheter skal sikres, her og nå. Men flyktningene skal samtidig gjøres bedre i stand til å bygge opp samfunnene de flyktet fra, den dagen de eventuelt kan komme hjem.

En inspirasjonskilde i arbeidet har vært økonomen Paul Collier og statsviteren Alexander Betts. I fjor kom de med boka «Refuge. Transforming a Broken Refugee System». Den tar utgangspunkt i forfatternes erfaringer fra Jordan i 2015, da krigen raste i nabolandet Syria.

De la merke til at mens jordanske myndigheter hadde etablert en økonomisk frisone nord i landet, som manglet arbeidskraft, gikk syrere arbeidsledige i en flyktningleir like ved. Mange med solid utdanning og arbeidserfaring. Tanken som slo dem, var at dette måtte koples. Slik ble det. «The Jordan Compact» så dagens lys – en avtale mellom Storbritannia, Verdensbanken, EU, private aktører og Jordan.

Jordan fikk gunstige investeringslån subsidiert av donorer, mot å oppheve arbeidsforbudet for flyktninger. Fordelaktig tilgang til EU-markedet ble brukt som insitament for bedriftene til å ansette en miks av jordanere og syriske flyktninger.

Erfaringene med «The Jordan Compact» så langt, er ikke mer blandede enn man kan forvente av et pionerprosjekt man løpende høster erfaringer fra. Tenkningen har blitt omtalt som et paradigmeskifte i flyktningpolitikken: fra en passiviserende, nedbrytende tilværelse for flyktningen, til arbeid og inntekt. Fra å bli sett på som en belastning, til å bli sett på som en ressurs for mottakerlandet. Og fra å skille skarpt mellom nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp, ser man dette mer i sammenheng.

Nytenkningen er ikke helt ny for det norske bistandsmiljøet, men utvalget ønsker med solidaritetspotten å bidra til at Norge tar en større rolle internasjonalt for å oppskalere arbeidet og framskynde prosessen. Det kan bety mye, for svært mange. I bistandssammenheng er vi nemlig ikke et lite land, verken økonomisk eller faglig. Heller ikke når det kommer til befolkningens solidariske engasjement.

68 millioner mennesker i verden er nå på flukt. De trenger vår støtte, selv om vi ikke ser dem. En ny måte å hjelpe på, gir grunn til nyentusiasme. Og en ny tro på at det nytter.