Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En advarsel mot fantasien

Jostein Gaarders nye roman handler om en mann med et veldig fantasioverskudd. Han lever av å selge ideer til forfattere som har gått tom for noe å skrive om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ideen er ikke ueffen, verken som utgangspunkt for en satire over litterær forfengelighet eller som grunnlag for en kritikk av et liv levd på annenhånd.

Omskapt til fortelling er heller ikke ideen så verst gjennomført, selv om «Sirkusdirektørens datter» langt på vei bekrefter det vi visste fra før: at Gaarders styrke som forfatter ikke ligger i stilen og språket, men framfor alt i det at han yngler gode ideer som søkes omsatt til en rekke mer eller mindre fengslende og treffsikre historier.

Hjemsøkes

Sånn sett har hovedpersonen, som tidlig får tillagt kallenavnet Lille Petter Edderkopp og er jevngammel med Gaarder, mer enn en stripe av sin opphavsmanns hud. Petter er likevel framstilt som et skrekkens eksempel, et skremmebilde på hvor galt det kan gå når et menneske forskanser seg i sin egen fantasiverden for å holde det virkelige livet på avstand.

Allerede fra barnsbein av spinner Petter et nett av oppdiktede historier omkring sitt liv. Han hjemsøkes av stadig nye ideer og er ute av stand til å kontrollere sin fantasi. Han er også gløgg til tusen og en smart jævel som vet å utnytte sine evner og kunnskaper til egen fordel, blant annet ved å selge sine tjenester til medelever når de skal skrive stil og gjøre regnestykker. På finurlig vis makter han å bedrive sitt spill slik at det holdes hemmelig både for lærere og elever innbyrdes. Alle oppfatter seg som den eneste utvalgte.

Samme metode bruker han seinere med stort hell når han kommer i den alderen da det dreier seg om på enkleste vis å få så mange piker i seng som mulig. Både som skoleelev og forfører får han øvd seg godt til det «yrket» han seinere kommer til å velge.

På alle vis framstår Petter som en person som skyr nærhet og elsker å opptre i det skjulte og som grå eminense. Men en skjønn dag møter han en kvinne han gjerne vil dele livet med, men som overgår ham selv som selvstendighetsnarkoman frispiller. Hun ber ham om å besvangre henne under den klart uttalte forutsetning at han skal tre ut av hennes og barnets liv. Petter går med på avtalen, og det får som forventet fatale følger.

Forfengelighet

Historien om mannen som lever på avstand av livet, er fortalt bedre før og virker noe konstruert her. Gjennom hans virke som edderkopp i et litterært nettverk der stadig flere forfattere blir spunnet inn og fastholdt i et avhengighetsforhold til Petter, kobles denne historien til romanens satire over det forfengelighetens marked som det litterære liv framstilles som. Her lykkes Gaarder bedre, og noen av poengene er riktig kostelige.

Som satiriker har han ikke satt seg noe mindre mål enn å skildre en postmoderne kulturtilstand, preget av en overproduksjon av kultur og informasjon, der det teller mer å være med på dansen enn hvilke trinn det danses etter.

«Vi tilhører en ordgytende slekt. Vi produserer mer kultur enn vi orker å fordøye,» heter det, og en del av årsaken er at for mange er det viktigste ikke å ha noe å skrive om, men at man skaffer seg den smule berømmelse som en bokutgivelse kan gi. Om fjærene man pynter seg med er lånte eller ei, kommer i annen rekke. Det viktigste er at man kan bruse med dem.

Fiksfakseri

«Det er en postmoderne misforståelse å tro at man kan skrive først og leve etterpå. Men mange unge vil bli forfattere først og fremst fordi de har lyst til å leve som forfattere. Det er å snu tingene på hodet. Først lever man, så får man eventuelt vurdere om man har noe å berette...»

Kloke ord fra en hovedperson som ikke selv har levd opp til sin lære, og som til slutt blir fanget i det spinn han selv har spunnet om andre som har snudd tingene på hodet. Hovedproblemet ved denne romanen at det som måtte være av liv i den, trues med å bli kvalt i det samme spinn som den selv advarer mot.

Ideen bak er fiks. Men som vi vet, kan det fikse lett utarte til fiksfakseri. All behendig navigering til tross er denne romanen faretruende nær ved å strande på disse skjær.

<B>JOSTEIN GAARDER har skevet en roman om et uvanlig fantasifullt barn, som vokser opp alene sammen med sin mor. At hans tilflukt til fantasien kan ha sammenheng med dette, blir mer enn antydet. Noen psykologisk roman er imidlertid «Sirkusdirektørens datter» langt fra å være, mener vår anmelder.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!