KALLER INN TIL JORDBRUKSSAMLING: «Nå må jordbrukets venner samle seg og bli enige om realitetene og hva man vil med jordbruket», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Håkon Eikesdal
KALLER INN TIL JORDBRUKSSAMLING: «Nå må jordbrukets venner samle seg og bli enige om realitetene og hva man vil med jordbruket», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Håkon EikesdalVis mer

En ærlig jordbruksdebatt

Tida er inne for en god dose ærlighet, også i jordbrukspolitikken. Det kan bli ubehagelig, men det er nødvendig.

Debattinnlegg

I løpet av de tre siste landbruksministrene, og de åtte åra som Senterpartiet styrte jordbrukspolitikken, forsvant 5 000 fotballbaner med korn hvert eneste år. Det har ikke blitt nedlagt større kornarealer i Norge enn siden andre verdenskrig. Senterpartiets jordbrukspolitikk har de siste åtte årene resultert i over 8300 nedlagte bruk. Avstanden mellom bondeinntekt og andre grupper har økt. Importen av kraftfôrråvarer er doblet. 50 000 dekar med dyrket jord har blitt omdisponert. Sjølforsyningsgraden har sneket seg under 40 %, og er den laveste noensinne.

Utviklinga står i grell kontrast til lovnader om snuoperasjon for jordbruket som ble gjentatt da Senterpartiet overtok Landbruksdepartementet høsten 2005. Dette er ikke akseptabelt. Senterpartiet må slutte med kommunikasjonsjåleriet og begynne å erkjenne at egen politikk ikke har fungert. Senterpartiet er helt avhengige av å ha troverdighet i jordbruksspørsmål. Tida er inne for et krafttak for norsk jordbruk og norsk matproduksjon. Senterpartiets verdier og politiske prioriteringer er et omfordelingsspørsmål og en evigvarende interessekamp. Politikken må framover baseres på kunnskap.

Grunnlaget for all matproduksjon er de tilgjengelige ressurser. De grønne plantene. Her i landet ligger ressursene spredt og er dyrebare. For at disse arealene skal være lønnsomme, kreves det at vi har bruksstrukturer og produksjonsmåter som gjør arealene lønnsomme, slik at de kan brukes. I dag er det ikke lønnsomt å bruke jorda i Norge. En stadig ekspanderende olje- og gassektor presser lønninger og priser oppover, og næringer som jord- og skogbruket er blitt totalt avhengige av statlige overføringer for å overleve.

I dag mottar gjennomsnittsbruket mer i overføringer fra staten enn det har i netto arbeidsinntekt. Tilskudd er ikke lenger støtteordninger, altså noe i tillegg. Den statlige detaljstyringa har overtatt hele jordbruksnæringa. Og de største gårdsbruka er ofte mer avhengige av denne statlige støtten, enn de mindre. Dette er galskap. Matprodusenter må få en mye større andel av inntekta si ifra prisene på produkta de produserer og selger.

For at vi skal få ungdom inn i næringa, er det viktigste driftsøkonomien. Utgiftene kan ikke være høyere enn inntektene. I dag er produksjonskostnadene i sektoren om lag en milliard kroner høyere per år enn markedsinntektene. Ungdommen må vite at inntektene gir dem mulighet til å leve gode liv som forvaltere av norske planter. Slik er det ikke i dag.

Det finnes flere drivkrefter og forklaringer på den uønsket utviklinga i jordbruket. Men det er særlig to politiske drivkrefter som gjør at matproduksjonen svekkes, at arealbruken går ned og som gjør det krevende å ha et lønnsomt norsk jordbruk. Det første er en politisk tilrettelegging for lave kraftfôrpriser, slik at det blir dyrere å bruke egne grasarealer i matproduksjonen enn å importere kraftfôr. Det andre er statlig subsidiering til drift og investeringer i store bruksenheter som ikke er lønnsomme. Dette gir en sentralisert matproduksjon, med få bruk, basert på importert fôr.

Matproduksjonen løsrives fra arealgrunnlag og fra driftsøkonomi. Senterpartiet har sjøl ført en jordbrukspolitikk som gjør jordbruket mindre knyttet til norske arealer, mer sårbart og mindre lønnsomt. Og til sjuende og sist: mindre relevant!

Hvorfor har ikke Senterpartiets folk i regjering og departementskontorene påpekt dette? Forstår de det ikke? Vil de ikke forstå? Svaret er at Senterpartiet har vært med på å føre en politisk kurs for jordbruket som ble peilet ut av EU-tilhengere tidlig på 90-tallet. Et godt eksempel på dette er Stortingsmelding 9 (2011- 2012) om landbruks- og matpolitikk. Senterpartiet var med og utarbeidet landbruks- og matmeldinga. Her står det følgende på side 96: «Datamaterialet tyder på at grovfôrproduksjonen ekstensiveres og husdyrproduksjonen intensiveres, med økt bruk av kraftfôr, uavhengig av sentralitet. Det innebærer at husdyrproduksjonen kan økes på dagens arealgrunnlag.» Hva betyr så dette? At grovfôrproduksjonen ekstensiveres betyr reduserte avlinger.

At husdyrproduksjonen intensiveres betyr større andel kraftfôr i mjølke- og kjøttproduksjon på storfe. Redusert planteproduksjon og økt bruk av kraftfôr gir sjølsagt økt import av kraftfôrråvarer fra utlandet. Import uthuler sjølforsyningsgraden. Vi skal altså øke matproduksjonen ved å importere mer fôr fra utlandet. Dette er altså villet politikk fra Senterpartiet i regjering. Hvordan i verden kan dette samsvare med Senterpartiets mål om økt matvareberedskap?

Dette kan ikke fortsette. Nå må jordbrukets venner samle seg og bli enige om realitetene og hva man vil med jordbruket. Senterungdommen erkjente på sitt landsmøte i november at Senterpartiets jordbrukspolitikk de siste åra ikke har fungert. Vi har nedsatt en jordbrukspolitisk arbeidsgruppe som skal utarbeide en ny jordbrukspolitikk for partiet. Innspill mottas med takk!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.