En ærlig sak

Elegante memoarer fra krimlady P.D.James.

Selv om de ofte berømmes for sin psykologiske skarpsindighet og dybde, har Phyllis Dorothy James' romaner om førstebetjent Dalgliesh aldri vært min kopp te. I så fall har de mer virket som en mild godnattdrikk som har sendt meg lukt inn i drømmeland.

Så da jeg allerede i forordet til dagboknotatene hennes leste «Det er mye jeg husker som det gjør vondt å tenke tilbake på. Jeg ser ingen grunn til å skrive om slikt», tenkte jeg mitt. Desto større var overraskelsen da jeg raskt ble oppslukt av den reflekterende og analyserende blandingen av memoarer og dagboknotater fra september 1997 og tolv måneder framover.

Med konservativ eleganse skildrer James «hvordan det var å bli født to år etter første verdenskrig var slutt og å leve 78 år i dette omskiftelige århundre». Hun forteller om oppveksten i Cambridge i mellomkrigsårene, om arbeidet i Justisdepartementet som trigget hennes interesse for rettsmedisin, om moren som ble innlagt på mentalsykehus, om debuten som krimforfatter. Hun fremmer presis kritikk av en Booker-prisvinner, avsier dom over britisk arkitektur og skildrer lite glamorøse sider av livet som suksessforfatter.

En tilforlatelig bok som kanskje ikke forteller så mye nytt om forfatteren, men som helt klart har mer å by på enn man kan tro ved første øyekast - selv om det er langt igjen til memoarer som for eksempel John Osbornes eminente og eviggyldige «A Better Class of Person».