GATEAMERIKAKOOFFERT: Dagene i New York slenger rundt sin egen akse, men etter et kaffe og noen linjer Pessoa, om blant annet hans amerikakoffert, snublet vi over denne som ventet på de evige reisemarker. Foto: Tom Stalsberg
GATEAMERIKAKOOFFERT: Dagene i New York slenger rundt sin egen akse, men etter et kaffe og noen linjer Pessoa, om blant annet hans amerikakoffert, snublet vi over denne som ventet på de evige reisemarker. Foto: Tom StalsbergVis mer

Glimt av Oscar, noen hockeytårer for Zucca og suverene Andy Warhol:

En amerikakoffert forteller

Mens Frihetsgudinnen setter seg ned og søker ly

Meninger

NEW YORK (Dagbladet):

Dagene etter Oscar blåser det så hardt at Frihetsgudinnen har satt seg ned for å søke ly i land of free. Det uler langs skyskraperveggene i etasje 27. Våger meg ikke ut på den vesle balkongen etter det glamorøse Oscar-showet som første gang ble sett live sammen med mat hentet fra det thailandske kjøkken.

Oscar er underholdning, venting og mye reklame fra klokka 17.30 til nærmere halv tolv. Før dette hadde vi en sober lesestund med søndagsutgaven av New York Times som igjen viser at papir fortsatt har mye for seg der skriver om litt supporterharme over at Mats Zuccarello ble byttet fra New York Rangers til Dallas Stars. Han startet eksemplarisk i den nye klubben, fikk en armskade, men det ser bedre ut. Hurra. Sjekk også ut hva hans svenske keepervenn, Henrik Lundquist, fra Rangers mener om at Zucca er ute av klubben etter ni år. Stort bedre kan det ikke sies i vår istid.

Dette fordøyes etter en suveren stormønstring av Andy Warhols kunst ved Whitney museum. Her får vi hele historien om Warhol som kunstner, oppvekst, forbilder, inspirasjon og livet som Andy Warhol. Mektig. Henger fram til 31. mars. Så direkte inne igjen fra den røde løper med alt og ingenting du trenger å vite som menneske, men kanskje dere som jobber tungt innenfor faget kjendisjournalistikk må reise over til USA for å lære.

Her er de best i verden på dette. De kan dette. De har jobbet med slikt siden tidenes parykk. De er også helt skamløst flørtende og bedriver reklame akkurat når det måtte passe dem, men samtidig, noen av de amerikanske kjendisjournalistene er ypperlige. De bedriver ikke ironi, men har godt humør og god humor uten drite ut noen. Det burde flere av oss forsøke, gitt. Hmm.

De kan alt om negler via vipper til nesehår, snitt, farger, sladder, kjoler, eyelinere og farging, og selvsagt det meste om de fremste designere. Vi kan mene hva vi vil i trauste bunads-Noreg, men rød løper-journalistikk på dette nivået er #genialt. I små doser.

Selve prisutdelingen ble også et slags skue selv uten programleder, og uten de helt store skandaler. Godeste Spike Lee kom med en politisk tirade. Hans ord fikk selvsagt Det hvite galehus til å ty til Twitter og elitens latter. Mange amerikanere mener forresten at årets filmshow ble tidenes kjedeligste fordi det ikke var en kjent humorist som bandt det hele sammen. Som de fleste vet, de som er interessert i Oscar, trakk komiker Kevin Hart seg fra jobben etter at tidligere homofobiske kommentarer innhentet ham, kraftig. Så, uten programleder? Funket det. Mange mener altså helt klart IKKE.

Vi aner ikke helt, men syns det funka greit. Litt stillestående og statisk, men pytt. Noen av programlederen har da også vist seg å være ganske så kleine og dårligge og påtatt morsomme hele tid. Slik likes ei heller.

At vi ikke var enige i alle som fikk prisene, det er også helt okay. Men, som filmanmelder er det lov å hevde at «Bohemian Rhapsody» fikk for mange priser og beste film til «Green Book»? Vel. Men, pytt. Ond må den frie verden ennu være. Desto bedre at meksikanske, og svarthvittsuverene, «Roma», stakk av med fire Oscars. Polske COLD WAR fikk ingen priser, synd. Det gjorde ei heller tyske NEVER LOOK AWAY - en tre timersfilm som virkelig er et episk drama som rører og opprører.

Søndagsveldens mest tårevåte, rotet, fineste, ærligste, næreste og beste takketale kom fra britiske Olivia Colman. Hurra for pints, midtukekamper og Broadchurch også. Så, hvorfor et bilde av en koffert, på et fortau, til denne sak? Vi har med «Urorens bok» av portugisiske Fernando Soares (Fernando Pessoa). I tillegg har vi med oss ham som skrev de hippe diktene i følge Jan Erik Vold, Henry Parland (1908- 1930), Daniel Kehlmans TYLL, Ferdinand von Schirach STRAFF og Kjartan Brügger Bjånesøys KJÆRE PAPPA vi er andre menn no. Gode venner å ha i veska når du trasker rundt i byen der veldig mange fryser og spør om en dollar eller tre. Veldig mange. Men, Pessoa altså. Hans underfundigheter er alltid til inspirasjon. Så også nå. Det har seg slik:

Etter den store Pessoas død ble hans amerikakoffert funnet. Her lå det 27 000 upubliserte manuskripter. Så etter en kaffe gikk vi videre og svinget til høyre inn i ei tilfeldig gate, og hva ståe ikke der? Jo, en koffert. En ekte Amerika-koffert i skai. Takk On The Rad, Burma Shave, Heart of Gold, Jailhouse Rock, Dagdrivere, Gjøkeredet, Miles, Bird, Thunder Road og vi hyller Skjebnen. En gatekoffert i Amerika, skål da Dere, men i vår amerikanske gatekoffert lå det ingenting. Helt tom. Renset.

Men, tenk om The Great American Novel hadde ligget der? Som vi da hadde tjuvlånt, som igjen hadde blitt til en suksessfylt Hollywood-film med Jack Nicholson i hans siste, store rolle, som igjen ble nominert, så hadde vi vært på den røde løper. Tenk.

I en diger mørkegrønn smoking (velur), Ray Ban med ett glass, tolk, sufflør, dram, hammer, sigar og faste knotter under et par Viking fotballsko.

PS: Denne saken ble skrevet mens det strømmet delikat stillhet ut av høyttalerne i form av Mark Hollis anno 1998. Talk Talk for følget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.