SVEND WAM (1946-2017): Her fra innspillingen av filmen «Desperate bekjentskaper». Foto: Ola Sæther / Dagbladet
SVEND WAM (1946-2017): Her fra innspillingen av filmen «Desperate bekjentskaper». Foto: Ola Sæther / DagbladetVis mer

Svend Wam (1946-2017)

En anarkist er borte

Svend Wam er død. Det er bare å snurpe igjen smella, i all ærbødighet for en fargerik filmskaper.

Kommentar

Den ene halvdelen av den uoppslitelige filmduoen Wam & Vennerød er borte. De skrev norsk filmhistorie. Pseudonymet «kvalm og vemmelig» var ikke selvvalgt; publikum hadde et hat/kjærlighetsforhold til den doble energibunten som ga oss spillefilmer på løpende bånd i perioden 1973 til 1998.

Svend Wam ble 71 år. Han har hatt et langt sykeleie og har vært ute av produksjonsmiljøet i nesten to tiår. Men han har satt dype spor etter seg. Wam var foto- og filmutdannet fra Sverige; han hadde laget et par filmer og var i gang med manuset til «Lasse & Geir» da han fikk Petter Vennerød med seg på prosjektet. Det ble duoens brakdebut i 1976 og selve symbolet på merkevaren Mefistofilm. Svend Wam formulerte følgende programerklæring: «Mefisto er alle anarkisters far. Han lærte Faust hvordan han skulle leve, med letthet og galskap.»

Det går en historisk linje fra Hans Jæger, via Jens Bjørneboe til Wam & Vennerød når det gjelder anarkistisk ikke f ...!-holdning til etablert kulturmiljø. W&V var nærmest gudesendte 70-tallister; de trampet inn i et politisk miljø som i sterk grad var dominert av puritanske og dogmatiske ml-ere. I filmsammenheng kan man hevde at de laget raddisers svar på Olsenbanden-filmene; her snakker vi om sjangeren buskis forkledd som systemkritikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De annonserte i Dagbladet etter to unge gutter til rollene som Lasse og Geir. Viktigste krav var at gutta «måtte være i opposisjon til det samfunnet vi lever i». Holdningen har gått som en rød tråd gjennom alle filmene deres. De produserte et ras av filmer kjennetegnet av humor, melodrama og provokasjon. Hemmelighetene bak mengden, hurtigheten og de velvillige statsgarantiene, var at W&V utformet teknisk gode manuskripter og produserte film til lave kostnader: «De hadde orden i regnskapene og de tenkte på publikum,» ble det sagt.

Og – ikke minst – de laget film i en periode da norsk film hadde et publikum. De kunne trekke 2–300.000 tilskuere til de mest populære filmene. Var det fordi vi var sulteforet, eller fordi kjente oss igjen i W&Vs lett forvridde univers? Duoen sjøsatte uttrykket «det sosialdemokratiske helvete». Det ble hevdet at i dette universet kunne ethvert spisebord forvandles til et potensielt katastrofeområde. Middagsintrigene, med alkohol, mat, sjalusidrama, sosiale spenninger og uendelige verbale fektekamper, var høydepunkter. Den legendariske replikken: «Kan’ke du snurpe igjen smella litt’a. Du maser jo som et lokk’motiv,» sier sitt om temperatur, farge og humor.

Svend Wam har etterlatt seg et feiende stykke norsk filmhistorie. Han malte Smed bred pensel, men han holdt opp et speil for oss som fikk oss til å hyle av både gru og latter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook