En åndelig invitt

Per Kværne og Kari Vogt har laget et oppslagsverk til verdens religioner. Den fungerer som en invitt til den åndelige verden - på nøkternt og pedagogisk vis.

Samme dag som dette skrives, dumper en liten brosjyre ned i min egen postkasse, om noe som kalles «Livet på sitt beste». Det handler om foredrag om åndelige emner, og trykksaken er prydet med symboler fra alle verdensreligioner. Sammen svever de over et bakgrunnsbilde av en kirke ved havet, og ordet «Invitasjon» svever sammen med dem. Jeg ønskes velkommen inn i en spirituell verden, der valgfriheten er stor og gleden ved livet enda større. Samtidig sitter jeg og blar i et nytt religionsleksikon, og det slår meg at åndelighet kan uttrykkes på de forskjelligste måter.

- En skjønnssak

For Kværnes og Vogts religionsleksikon er også en invitt til den åndelige verden, om enn på mer nøkternt, pedagogisk vis. «Vår tid er preget av en mangfoldighet av religioner og livssyn. (...) De fleste er sannsynligvis lite forberedt til å møte de mange (...) utfordringer som et slikt mangfold fører med seg. Langt på vei skyldes denne usikkerheten mangel på saklig informasjon», som forfatterne sier det i forordet. Før de forklarer om utvelgelsen av stoffet, og til slutt understreker at «Hva og hvem som blir omtalt i et oppslagsverk er i siste instans en skjønnssak. Andre forfattere ville ha gjort andre valg.» Det er merkelig at et så innlysende faktum i det hele tatt behøver å nevnes, og presiseringen sier nok en del om synet på leksika og oppslagsverk rent generelt. Den ferske debatten om rasismeartikkelen i Kunnskapsforlagets Store Norske leksikon belyser det samme poenget: at også oppslagsverk faktisk skrives av mennesker av kjøtt og blod, og derfor ikke representerer en absolutt eller udiskutabel viten. Dette er opplagt for de fleste fagpersoner, men sannsynligvis noe som lekfolk flest ikke tenker over i sin egen, sporadiske kontakt med de støvete verkene i bokhylla.

Ikke konsekvent

Litt pussig virker det også når forfatterne gjør oppmerksom på at de bare henviser til litteratur på nordiske språk eller engelsk, av plasshensyn, når de samtidig forteller at det ofte fins langt bedre litteratur på tysk og fransk.

Hvorfor ikke konsekvent henvise til den beste litteraturen, uavhengig av språk?

Men referanselitteratur er for de strengt interesserte. Vi andre slår opp i verket, leser og lærer - om alt fra fatwa, et juridisk begrep som bare skal fungere rettsledende og ikke nødvendigvis bindende, via den verdensomspennende kristne organisasjonen med det fascinerende navnet Full Gospel Business Men's Fellowship International, til begrepet oppført rett nedenunder, fundamentalisme, som interessant nok har sitt opphav i amerikansk kirkehistorie.

Nasjonale forhold

I tillegg kan man lese om de fleste av verdens land, som egne oppslagsord med opplysninger om nasjonale, kulturelle og religiøse forhold. På øygruppa Komorene er 90 prosent av befolkningen sunnimuslimer, eller «mulsimer» som det faktisk står skrevet. Trykkfeildjevelen fornekter seg virkelig ikke. Uansett er det nasjonale elementet et klokt trekk, som tilfører et bredere utsyn enn det religionshistoriske skulle tilsi.

All viten samlet

Slik sett fungerer verket etter oppskriften, siden målet er å presentere «saklig informasjon» for å motarbeide vår alles åndelige «usikkerhet». Samtidig er det et paradoks at oppslagsverk rent generelt ikke kan tilby noen absolutt sikkerhet i og for seg. Forfatterne påstår heller ikke noe slikt, annet enn ved nettopp utgivelsen av et leksikon, selve symbolet på allvitenhet, helt siden den franske encyklopediens tid.

All viten samlet mellom to eller flere permer har alltid vært oppslagsverkets uoppnåelige mål og eksistensgrunnlag.

All insistering på det motsatte er koketteri og falsk beskjedenhet. Også et religionsleksikon er en invitasjon til «livet på sitt beste». Det er opp til leseren å takke ja eller nei.