En anelse Deep Purple

30 år etter at de slapp ei symforockplate de kanskje aldri skulle sluppet, gjør Deep Purple akkurat det samme én gang til: De har vært i Royal Albert Hall med London Symphony Orchestra, og slipper dobbeltalbumet nå. Vi møtte Ian Gillan.

LONDON (Dagbladet): 63 minutter med Ian Gillan i går. På et hotell i bydelen Chelsea. Og den 54 år gamle sangeren var det pur hygge å møte. Med nyfarget, svart hår. Før vi fikk satt oss, ba han ei fra plateselskapet om å pelle seg ut.

- Hun var så forkjølet, kunne ha smittet meg. Jeg gjorde det ikke for å være uhøflig, men stemmen min er det jeg lever av. Jeg kan ikke få vondt i halsen nå, vi skal straks i studio for å lage ny plate. Hun forstår det nok, sier Ian Gillan. Og smiler.

Røyk og vann

- Da skal vi heller ikke røyke?

- Jo, jo, dere må røyke så mye dere vil, men jeg tok nok for mange i går kveld. Forresten, jeg røyker aldri når det er dagslys, bare sammen med en pils på puben. De tre tingene hører sammen, pub, pils og en sigg, sier Gillan.

Vi tar oss derfor dessverre en med filter. Gillan byr oss hotellvann fra flaske, «Smoke On The Water».

- Deep Purple blir stemplet dinosaurrockere, som burde ha gitt seg for lengst og så videre, hvordan tar dere i bandet denne typen kritikk?

- Vel, nå kommer jeg sikkert til å virke utrolig arrogant, men folk får mene hva de vil. Vi har alltid vært et underdog-band og kommer alltid til å være det. Sånn er det, men vi ser på konsertene at vi stadig rekrutterer yngre fans, vi spenner over flere generasjoner, hva kan være galt med det? Datteren min sier at vi er coole akkurat nå. Det er da noe, sier Gillan og ler.

Tull og Zappa

- Er det pengene som driver dere?

- Ja, masse penger. Nei, hadde vi vært inne for pengene så hadde vi lagt bandet dødt for lenge siden. Deep Purple er vår andre familie. På godt og vondt. Akkurat nå har vi en utrolig ny entusiasme i bandet.

Det ringer på rom 703. Kaffe. Svart.

Gillan skjenker og snakker om Frank Zappa: «utrolig fyr». Jethro Tull: «Ian Anderson er en fabelaktig skrue» og Free og Kinks.

- Ray Davis har alltid vært gal, han er et geni. God kompis.

Langpils og takk

Gillan snakker også om revejakt på den britiske landsbygda. Vi peiler oss inn på musikk igjen og tilstår at vi er ungdomsfarget. Av Purple. Men symfoalbumet fra 1969 er noe søl (hørte det hos en langpilskompis for lenge siden).

- Hva mener Gillan om denne skiva fra 1969?

- Jeg må innrømme at da vi gjorde denne konserten i 1969 med London Orchestra så var vår innstilling helt feil, vi var ikke modne nok. Det var bare Jon (Lord) som hadde perspektiv nok til å se hvilken betydning dette ville få for bandets framtid. Vi andre var opptatt av helt andre ting, vi så på denne jobben som heft.

- Du hadde nettopp tatt over som vokalist etter Rod Evans?

- Ja, Roger (Glover) og jeg hadde nettopp begynt i bandet og vi var allerede godt i gang med å skrive sanger til albumet «In Rock» og hadde hodene våre helt andre steder. Derfor ble da heller ikke sluttresultatet spesielt bra. Derfor takker jeg gudene for at vi fikk spille Jons verk en gang til, og yte det full rettferdighet. Det var heftig, det ga oss alle en voldsom opptur som band.

Krok i kjeften

Mister Gillan er bosatt på sørkysten av England. På tungrockfritida vanker han litt på den lokale puben, spiller biljard, sysler med egen radiostasjon om musikkens historie og har en fiskebåt han leier ut.

- Jeg er en hykler. Fiskebåt kan leies for 70 kroner per time, for å fiske makrell, men jeg er av den typen som ikke orker å se en krok blir tatt ut av kjeften på en fisk. Virkelig ille, sier Gillan.

Om ny musikk sier han følgende, til sin tenåringsdatter:

- Når døra til hennes værelse står åpen, og det siver ut musikk som jeg ikke har hørt, og som er bra, roper jeg: «Se å få skrudd opp lyden, da, jente!»
Frøken Gillan er nok en child in time.

QPR: - Du skifter aldri favorittklubb i fotball. Derfor holder jeg med Queens Park Rangers, sier en ærlig Ian Gillan.