Terninkast fire: «Ballerina» er en solid og effektiv familiefilm som det er vanskelig å mønstre noen større entusiasme for. Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Ballerina»

En animert «Karate Kid» for «Frozen»-segmentet

Dansen kommer innenifra i den fransk-kanadiske animasjonsfilmen «Ballerina».

FILM: Nøkkelen til «Ballerina»s appell ligger i nyansene. Ikke sånn å forstå at historien om den foreldreløse Felicia som rømmer fra barnehjemmet og tar seg til Paris, hvor hun ender opp ved Pariseroperaen, er subtil i noen av ordets tradisjonelle betydninger. Men i en tid der kinoene oversvømmes av kompetente animasjonsfilmer konstruert etter amerikansk oppskrift, framstår dens små fransk-kanadiske særegenheter like fullt forfriskende.

Ballerina

4 1 6

Animasjon, familiefilm

Regi:

Éric Summer og Éric Warin

Skuespillere:

Heidi Ruud Ellingsen, Anders Bye, Lise Karlsnes, Anders Hatlo m.fl. (norske stemmer)

Premieredato:

21. juli 2017

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

Ballerina

«Ballettfantomet.»
Se alle anmeldelser

Prestisjefylt
«Ballerina» kan best oppsummeres som en animert «Karate Kid» for «Frozen»-segmentet, hvor kampsport er byttet ut med dans, og hvor 1980-tallets California er byttet ut med 1880-tallets Paris. Felicia har alltid drømt om å danse, og når hun sammen med sin jevngamle bestevenn Victor endelig makter å unnslippe det diktatoriske barnehjemmet hvor hun har vokst opp, leder skjebnen henne til Pariseroperaens ballettscene.

Etter å ha stjålet et opptaksbrev fra den onde rikmannsdatteren Camille, havner hun under vingene til renholderen Odette, og takket være store doser lidenskap og pågangsmot, får hun være med å konkurrere om en prestisjefylt rolle i «Svanesjøen». Mens hun vier seg til dansen, har bestevennen fått jobb som assistenten til assistenten til Gustave Eiffel, men på tross av at han er involvert i både konstruksjonen av Frihetsgudinnen og oppføringen av Eiffeltårnet, er Victor mest opptatt av hvordan han skal vinne Felicias gunst.

Solid
«Ballerina» får mye ut av et begrenset budsjett, og dens seminaturalistsiske stil er spesielt effektiv i scenene som involverer mye fysisk bevegelse. Hva gjelder plott og rollefigurer er filmen konvensjonell på grensa til det generiske, men dens utilslørte sadisme og fransk-kanadiske forkjærlighet for slapstickhumor skjenker den likevel et skinn av uforutsigbarhet.

I 2017 går det tretten på dusinet av denne typen fargerike, humoristiske og krampeoptimistiske animasjonsfilmer, og selv om dette kan sees som et luksusproblem, kan også tolkes som et tegn på at sjangeren er overmoden for forandring: «Ballerina» er enda en i rekken av solide og effektive familiefilmer som det er vanskelig å mønstre noen større begeistring for. Og med tanke på hvor godt disse filmene fortsetter å gjøre det på verdensbasis, er det liten grunn til å tro at det er noen revolusjon i emning.