En annen dans

Hugo Chavez er vel så mye et produkt av en politisk krise som årsaken til den, skriver Beate Thoresen.

Venezuela holdt folkeavstemning om grunnlovsreformer 2. desember. Forslaget fra presidenten og nasjonalforsamlingen ble nedstemt med knapp margin. I norske media manglet det ikke på advarsler om trusselen mot demokratiet i Venezuela, en trussel som ble personifisert i Hugo Chavez. Det ironiske i denne situasjonen er at Chavez og hans støttepartier har vunnet alle avstemminger og demokratiske valg siden 1998 med god margin og høy deltakelse. I grunnlovsavstemningen sank deltakelsen, noe som anses å ha påvirket utfallet negativt for ja-siden, som tapte med rundt ett prosentpoeng (50,6 mot 49,3 %).

I internasjonale media er kritikken nesten entydig mot Chavez. Chavez er kontroversiell og kjent for sin blomstrende språkbruk. Det må imidlertid to til for å danse tango, og i den politiske polariseringsdynamikken i Venezuela er det naturligvis flere aktører. Mye av debatten blir meningsløs dersom den ikke forholder seg til dynamikken i situasjonen. Jeg var i Venezuela i ukene før folkeavstemningen. Det jeg så var en veldig aktiv og konfronterende debatt, massemobilisering i gatene, ekstrem entusiasme på den ene siden og ekstrem kritikk på den andre. Noen var alvorlig bekymret for maktkonsentrasjon hos presidenten og andre mente at de under Chavez for første gang ble tatt alvorlig av det politiske systemet. Mange har for første gang fått identitetspapirer og mulighet til å stemme. De så fram til reformene fordi dette ville gi kanaler for deltakelse og ressurser til lokale utviklingskomiteer valgt gjennom direkte demokrati. Skjev fordeling av ressurser og makt er som kjent et av hovedproblemene i Latin-Amerika.

Venezuelas opposisjon har vært splittet, men har ikke manglet makt. Spesielt har kontroll over størsteparten av media og kontakt med internasjonal presse vært viktig. Deler av Venezuelas opposisjon har brukt udemokratiske midler og sto bak statskuppet mot Chavez i 2002. Chavez har villet gjennomføre grunnleggende endringer i Venezuela som opposisjonen ikke vil ha. Han ønsker å styrke det latinamerikanske samarbeidet og bygge motmakt mot USA. Deler av opposisjonen samarbeider tett med USA for å isolere Chavez og bli kvitt han.

Bakgrunnen for polariseringen i dag finnes på 1980-tallet, da det latinamerikanske glansbildet av et demokrati slo sprekker og den politiske dynamikken utviklet seg fra sakte vals til tango. Chavez er i den forstand vel så mye et produkt av en politisk krise som årsaken til den. Venezuela hadde fungert med et stabilt demokrati på grunnlag av en pakt mellom elitene fra 1958, godt smurt av landets store oljeinntekter. I 1989 skjedde det et spontant opprør, spesielt i de fattige byområdene, på grunn av økonomisk krise, utbredt korrupsjon og pengefondets strukturtilpasningstiltak. De tradisjonelle politiske partiene som alternerte om makten hadde mistet tilliten. Opprøret ble brutalt slått ned og hundrevis av mennesker drept. «El Caracazo» ble et vendepunkt i Venezuela. Forskjellene mellom folk ble åpenbare og mens de fattige krevde svar fra staten, satset de rikere på nyliberale tiltak. Polariseringen var et faktum og det politiske systemet hadde ikke noe svar.

Nye grupper byr opp til dans etter valget av Chavez i 1998. Det er de fattigere delene av befolkningen som stemmer ham inn sammen med deler av venstresida. Skiftet av aktører ved makten innebærer i seg selv motsetninger. Chavez vant dessuten fordi han lovet å reformere det gamle regimet. Vedtaket av reformene førte til at han nesten mistet makten ved opposisjonens statskupp i april 2002 og samtidig til at alliansen med «folket» ble styrket. Personer jeg intervjuet i en av Caracas fattige «barrios» fortalte at de reagerte sterkt da de så de gamle makthaverne stå fram etter kuppet med melding om at de opphevet alle demokratiske garantier og institusjoner, mens de ransaket hjemmene og arresterte medlemmer av den valgte regjeringen. Da gikk de fattige ut på gata for å forsvare «Vår President Chavez». Chavez kom tilbake med deres og deler av militærets støtte. Han ba da folk gå hjem, å ta det med ro og forhindre videre sammenstøt. Det samme gjorde han etter tapet i folkeavstemningen nå; Da siterte han også Simon Bolivar; «jeg har sikre bevis på folkets gode dømmekraft i de store spørsmålene og derfor har jeg alltid foretrukket deres oppfatninger framfor de vises».

Det finnes en tredjemann i dansen. «Jeg håper vi kan lære å respektere våre forskjeller, gå sammen mens vi diskuterer, legge bak oss volden, konspirasjonen og planene som er underlagt det nordamerikanske imperiet,» fortsatte Chavez i sin kommentar etter folkeavstemningen. Chavez kritikk og motstand mot USA er vel kjent. I dag står ikke Venezuela lenger alene om dette i Latin-Amerika, selv om Chavez nok er den mest konfronterende. USA har drevet et veldig aktivt diplomati for å isolere Chavez. Venezuela har blitt en torn i øyet for USA og er dessuten viktig som en av verdens ti største oljeeksportører. Har Chavez blitt paranoid i forhold til USAs intervensjon slik enkelte opposisjonelle hevder? Erfaringen fra folkeavstemningen i desember tyder ikke på det. Et brev fra den amerikanske ambassaden i Caracas til CIA ble snappet opp av venezuelansk etterretning. Det beskriver «Operation Pliers» og hvordan de har investert 8 millioner dollar blant annet i propagandamateriell for «nei»-siden, kjøp av opinionsmålinger, støtte til studentorganisasjoner og spredning av informasjon for å så tvil om valgrådets rolle. De sto også klare til å reagere mot det de trodde ville bli en «ja »-seier. Gjennom å hevde valgfusk skulle opposisjonen provosere massemobilisering. Kontakt med militære i Venezuela var etablert og USAs egne tropper var beredt til å støtte.

Chavez’ sterkeste kort hittil har vært å følge de demokratiske spillereglene. Han har også stor personlig makt. Det har blant annet sammenheng med de gamle partienes sammenbrudd. Som en venezuelaner uttrykte det; «Det er bare Chavez som samler venstresida og har tillit. Samtidig er det bare Chavez som samler høyresida.» Det er viktig å være på vakt mot for stor konsentrasjon av makt. Samtidig er det viktig å se hele spillet. Forsøk på omfordeling i Latin-Amerika ender gang på gang opp i en Catch 22-situasjon. Lokale eliters motstand sammen med USAs kontinuerlige intervensjon fører til mer ekstrem konfrontasjon, færre kanaler for dialog og økt polarisering. Det er en negativ spiral som alle aktører blir en del av. Slutten på dansen har ofte vært statskupp og tilbake til status quo. Det er snart på tide å danse en annen dans.