Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En annen verden

Det er i Norge en rørende tro på sentralstyring, samt en idé om at katolikker ikke er frie og selvstendige mennesker.

DEN KATOLSKE KIRKE

er verdens eldste organisasjon som har overlevd i snart to tusen år. Jeg tegner og forteller gjerne, men bare hvis fordommene legges til side et øyeblikk og basiskunnskapen lastes ned. Men jeg stiller ikke opp i anledning av å bli jeg ble misbrukt som «drittpakke» i en lanseringsstrategi for et nytt blad. Det hjelper heller ikke på min debattlyst når Martine Aurdal i ett innlegg torsdag sier at Malteserne har «fascistiske røtter» (de ble til i 1123, ca. 800 år før fascismen oppstod), ditto om Opus Dei (beklager, men jeg er ikke medlem og blir det heller ikke), mens den stakkars fyrsten av Liechtenstein, vår nærmeste allierte i EØS, er en «halvfascist». «Løgnen» min om FNs Menneskerettighetserklæring dreier seg om et komplisert juridisk og politisk spørsmål: kan fundamentale menneskerettigheter endres politisk? Nei, sier de fleste.

Det hersker ingen tvil om at den omtalte para 16 refererte seg til ekteskap mellom mann og kvinne, bla. var det den gang kontrovers med arabiske representanter fordi de ikke ville ha in at kvinners har lik rett til skilsmisse som menn, som også står der. Hva Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg sier om dette, er basert på den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, ikke FN-erklæringen. Uansett er «case law» herfra variert mht. til dette.

DET ER JO

paradoksalt at en kanonade mot en djevel-manipulert Matlary må til for at norske medier endelig fatter interesse for mitt legmannsarbeid i den katolske kirke. I mer enn ti ar har jeg vært involvert i dette, og har forsøkt å få journalister med herfra. Men er ikke paven døende, er det ikke noe a skrive om. En gang ringte Dagbladet meg to ganger under et møte i Vatikanet hvor paven også var. Det var rykter på alle byråene om at han lå på det siste. - Dere er bedre informert enn han selv, svarte jeg. Det er mange tusen treff på internett om bla. mitt internasjonale arbeid for den katolske kirke, og jeg har aldri lagt skjul på noe av dette; tvert i mot. I 2002, tror jeg det var; tok jeg et oppgjør med Stålsetts «folkemord-tese» om paven, kondomer og AIDS i norske medier, selv om dette ikke er min jobb - det er den offisielle katolske kirke i Norges jobb.

Jeg er legmann som bare av og til gjør noe arbeid for kirken, og da oftest i Roma. I utlandet er man meget stolt dersom en egen borger blir utnevnt til et pavelig råd, det er en ære og en anerkjennelse. Ikke her. I Rådet for Rettferdighet og Fred sitter jeg f.eks. sammen med Michel Camdessus, tidligere leder av IMF og andre kjente eks-politikere. Disse tjener sitt eget land - Camdessus Frankrike - uten at det overhodet oppfattes som et problem eller en motsetning. Men i protestantisk kultur med stor uvitenhet om kirken er dette rart og ukjent. Da jeg var statssekretær, trådte jeg derfor ut av alt dette formelt for a skille helt klart. Det synes man var veldig rart i andre land hvor man driver sterk lobbying for å få egne borgere inn i mektige sirkler i Vatikanet - ikke fordi man er spesielt katolsk, men fordi det ligger mye makt der.

MEN VI HAR

fra norsk side hatt stor nytte av mine kontakter. Vatikanet kontaktet oss i 1998 med tilbud om kontakter inn i jungelen på Sri Lanka, til tigrene. Biskopen i Jaffna reiste jevnlig inn, og man visste at Norge var utrolig vel ansett, ikke minst pga. all utviklingshjelpen. Norge burde kunne være tilrettelegger, foreslo man, og tilbød sine egne kontakter. På fredsmeglingfronten er Vatikanet en sentral aktør, akkurat som oss. Vi hadde også stor hjelp fra dem mht. Cuba og den MR dialog jeg satte i gang der. Arafat har «klippekort» his paven - så lenge han fikk reise, og Vatikanets diplomati har vært meget aktivt, men sterkt Israel-kritisk. Kristne palestinere har tett kontakt til Rom, som spiller en utstrakt rolle i regionen. Jeg vil også nevne legmannsorganisasjonen Sant, Egidio, som jeg er sterkt involvert i. Denne gruppen katolikker som gjør sosial arbeid i storbyer er også en stadig kandidat til Nobels fredspris pga. sitt berømte meglingsarbeid i mange afrikanske konflikter.

Da jeg talte på deres årlige konferanse i Milano for tre uker siden, var alt som kan krype og gå av politisk og religiøs elite i verden tilstede, inkludert også Stig Utnem herfra. Statsminister Bondevik besøkte Sant, Egidio i fjor, og de kommer etter planen hit i november for en konferanse på Stortinget vi kaller «Hellig krig, hellig fred?». Disse personene er i pavens aller innerste krets, og utgjør et utrolig sentralt fredsmeglermiljø.

DET STØRSTE

problemet med norske medier og norsk debatt den groteske uvitenhet som hersker om alt dette. Man vet ikke at Vatikanet, som egentlig heter Den Hellige Stol, er verdens eldste diplomati med flere utenriksstasjoner enn Norge. Man vet heller ikke at Vatikanets er verdens best informerte aktør som ofte spiller meglerroller på diskre måter, eller at pavens uavhengighet av materielle maktstrukturer gjør ham uhyre mektig: Han kan «ustraffet» tale Bush midt i mot; hvilket lite land i verden kan ellers det? Under oppløpet til Irak ble han utsatt for en enorm pågang av amerikanske aktører, noen av dem gikk omveien om Oslo for å få meg til å gå inn for at et angrep kunne rubriseres som en såkalt «rettferdig» krig. Det er ingen hemmelighet at. Rådet for Rettferdighet og Fred var adressaten. Kardinal Martino, dets leder, var den skarpeste kritiker av en krig uten FN mandat. Jeg er også mektig lei av a bli tatt til inntekt for, ja, faktisk, gjort kollektivt ansvarlig for alt som sies av kardinaler i fri dressur eller av andre katolikker worldwide. Vi er faktisk 1 milliard, og det er tusen meninger om det meste.

Det vi har felles, er troens innhold, men den gir ingen fasiter for politikkens verden. Kun paven kan korrigere en kardinal, og den omtalte Lopez Trujillo, som FETT trekker frem; sier mye om så mangt. Han mener seg misforstått av BBC i «den store kondomsaken», og har forfattet tyve sider om dette. Det er hans sak, ikke min. Vil man få ham i tale, kan han kontaktes gjennom det pavelige nuntiatur for Skandinavia i Stockholm. Jeg er verken representant for den katolske kirke her eller ute. Jeg er legkvinne med ett eget yrke og liv i Norge. Det er pavens utsending her, nuntius, som er rette vedkommende, ved siden av kirkens informasjonstjeneste. Jeg er kun representant for kirken når jeg formelt leder en delegasjon til en internasjonal konferanse eller snakker som medlem av et pavelig rad. Dette skjer kanskje en eller to ganger i året, selv om jeg også holder mange foredrag på konferanser arrangert av forskjellige ordener og legmannsbevegelser.

DET ER EN

sann pine og plage å måtte drive voksenopplæring til norske journalister om de meste elementære sider ved den globale kirke og ved katolsk tro. Man har et utrolig monolittisk syn på dette i Norge: en rørende tro på at sentralstyring funker, og enda verre, en ide om at katolikker ikke er frie, selvstendige mennesker som følger sin egen samvittighet. Den siste misforståelsen er den verste: men tro det eller ei, katolikker deler en tro, men verken politiske mening eller mye annet. Det er visst en overraskelse å oppdage at synet på f.eks. kondomer hos katolikker er like gjennomhullet som Lopez, latex.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media