En annerledes Alf Prøysen

Det var ikke bare som kunstner Alf Prøysen skilte seg ut. Han hadde en dragning mot menn like sterk som mot kvinner, en seksuell legning som var forbundet med den svarteste skam i hans levetid.

«DET ER NOE

jeg plages av ikke rent sjelden ... dette at jeg spiller teater for menneskene. Jeg merker det tydeligst sammen med journalister, men også ellers, det er akkurat som i en film, du føler at her har du en rolle, jug så stauren står, kok i hop sentimentalitet og spe på med en nødløgn når det trengs!»

Ordene er Alf Prøysens, i et brev til en venn på 1960-tallet. Prøysen var ofte inne på tematikken i samtaler og i brevveksling, særlig de siste åra han levde. Det er mange ting som tyder på at han slet med et identitetsproblem. En kan spørre seg hvorfor.

DA PRØYSENS DEBUTBOK

Dørstokken heme kom ut i 1945, skrev Aksel Sandemose i avisa Friheten: «Det fins to slags kunstnere, de som flokkes og de som går alene. Det er altfor lettvint og dessuten uriktig å kalle den ene sorten kollektivister og de andre individualister. Det er aldri de som sitter som medlemmer av en klikk eller en skole som presterer det vesentlige. Det nytter ikke hvor meget de rotter seg sammen. Kunst er ikke flertallsbeslutninger. Kunst er en ensom ulykke.»

Sandemose var nærmere en sannhet enn han nok ante. «Hæinn er ænsles» heter det over Hedemarken. Og det kan bety to ting: at han ikke er som oss andre, eller at han dras mot gutter istedenfor mot jenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Prøysen var annerledes i begge betydninger av ordet. Det var nemlig ikke bare som kunstner Prøysen skilte seg ut. Han hadde en dragning mot menn like sterk som mot kvinner, en seksuell legning som var forbundet med den svarteste skam i hans levetid.

Jeg har visst om dette helt siden jeg arbeidet med biografien om Prøysen tidlig på 1990-tallet. Mine kilder har blant annet vært Alf Prøysens nære familie og vennskapskrets. Av mange grunner har jeg valgt å tie om det. Jeg fikk full visshet om det noen måneder før boka skulle komme ut i 1992. På det tidspunktet føltes det så overveldende å ta fatt i hele dette temaet at jeg lot det ligge. Jeg var redd det skulle gi boka et tyngdepunkt som ikke var der.

Nå synes jeg det er riktig å skrive om dette. Det har to årsaker: at det å være homofil/bifil blir sett på med en helt annen åpenhet i dag enn da Prøysen levde. Helt fram til 1972 kunne en få fengselsstraff i Norge for å leve i åpne homofile forhold. Den andre årsaken er at en dag måtte dette komme fram. Da er det kanskje best at den som forteller det, lenge har levd med spørsmålet om det er riktig å gå ut med dette eller ei.

Jeg tror ikke lenger det er riktig å tie. Jeg tror ikke noen i dag tar skade av å få vite disse tingene. Ikke Prøysen sjøl, eller rettere sagt hans ettermæle. Ikke hans nærmeste. Ikke verket. Tvert imot kan vi få et djupere syn på Prøysen og livet hans ved å få lagt dette fram.

VI VIL FORSTÅ

bedre Alf Prøysens store innlevelse i livet til de utstøtte, de som er annerledes. Vi vil ha bedre forutsetninger for å fatte sentrale deler av Prøysens verk, for eksempel det rasende opprøret Gunvor Smikkstugun i romanen Trost i taklampa gjør mot dobbeltmoral og undertrykking. Vi vil skjønne de mørke trekkene ved Alf Prøysens verk bedre, og kanskje gjennom det sette enda mer pris på lyset, menneskeligheten, kjærligheten som er kjernen i hans diktning. «En bitter ting er ikke ferdig og derfor ikke moden for utgivelse,» sa Prøysen. Men smerten i hans eget liv ble mer og mer en kunstnerisk drivkraft.

Jeg vet at mange, og ikke minst mange som er glade i Prøysen og kjente ham personlig, vil klandre meg for det jeg nå gjør. De vil spørre om folk virkelig vil få mer ut av denne dikterens forfatterskap om de kjenner til hans seksuelle legning. Er det ikke fare for at synet på alt han har skrevet blir preget av den nye kunnskapen, at vi reformerer hele oppfatningen av Prøysen og innbiller oss at den nye måten å se på er den eneste nøkkelen til verket? Er det ikke fare for at vi trekker inn hans seksuelle legning der det er helt malplassert å ha den in mente, for eksempel i opplevelsen av visene og fortellingene for barn? Det har vært spekulasjoner om Prøysens privatliv, får ikke denne nye kunnskapen oss til å spekulere enda verre?

DISSE INNVENDINGENE

er på sin plass, og det er denne typen spørsmål som har gjort at jeg har valgt å tie alle disse årene. Noen kommer sikkert til å velte seg en stund framover i fortegnet, løgnaktig sladder om Prøysen og hans nærmeste. Noen kommer sikkert til å gå ut mot meg og gi meg skylden for å ha satt i gang denne sladderen. Men hvis noen av dem som kjenner best til Prøysen og har visst om disse tingene i alle år også kunne gå ut med sin innsikt, vil det hele komme i balanse. Prøysens ettermæle og forfatterskap forringes ikke sjøl om vi kjenner til den seksuelle legningen hans.

SÅ KOMMER DET

til å bli spurt: Når Alf Prøysens nære venner og familie ikke har gått ut med disse opplysningene, hvorfor skulle Ove Røsbak gjøre det? Riktignok har han skrevet en biografi om trubaduren og forfatteren, men han har aldri kjent ham personlig, han har knapt levd samtidig med Prøysen, han har ikke forutsetninger for å sette seg inn i den situasjonen Prøysen var i. Da Alf Prøysen ikke spilte ut sin seksuelle legning offentlig, hvorfor skal Ove Røsbak gjøre det for ham?

Men jeg syns jeg har rett til å si noe om dette. Jeg har djup nok innsikt til å forsvare det. For meg som biograf har det vært en uholdbar situasjon, både i de månedene jeg la siste hånd på boka sommeren 1992, og i årene etterpå. Det er blitt så mange ting jeg har måttet tie om, og ofte er det blitt halvkvedede viser som jeg senere ikke har kunnet utdype. En som lever av å uttrykke seg med ord må ha en grunnleggende ærlighet overfor det han skal formidle.

OG SÅ ER VI

ved spørsmålet: Ønsket Alf Prøysen aldri å stå fram?

Nei, han gjorde nok ikke det, ikke bokstavelig talt. Han visste smertelig godt hva det ville føre med seg av belastning for ham sjøl og de nærmeste. Men jeg vet at han har uttrykt overfor en kjent norsk artist at han skulle ønske han var like modig som andre med samme legning som valgte ikke å skjule seg i Prøysens samtid. Og jeg vet at han alt rundt utbruddet av andre verdenskrig testet ut en idé på en venn og rådgiver om han kanskje skulle skrive et litterært verk om homofili. Han beundret en forfatter som Jean Genet, beundret hans skånselløse ærlighet. Og det kostet ham mye å leve dobbelt, slik han gjorde iallfall i de siste årene.

Men Prøysen skrev jo ikke ett ord om dette, vil det bli innvendt. Jo, han skrev om det å leve med løgna. Han skrev i koder, han skrev forstilt, javel, men var det noe rart? Utfra hans bakgrunn, ut fra hans ungdomsopplevelser på Rudshøgda, utfra følelsen av å være fullstendig annerledes, er det ikke vondt å forstå at verket preges av forstillelse. Alle redslene og fobiene hans er lettere å forstå når vi vet det vi vet. Sjøl en mann som Jens Bjørneboe, på mange vis den rake motsetningen til Alf Prøysen, avslørte ikke sin seksuelle legning i full offentlighet. Men Bjørneboe skrev dikt som «Blomster for Genet», «Elegi for en hengt soper» og «David om Jonathan». Alf Prøysen hadde en forsiktigere måte å nærme seg verden og ordet på, men tar en det i betraktning, er ikke da dette viserefrenget like ærlig og nakent som Jens Bjørneboes dikt:

Skaff meg en synder å tilgi

En som er større enn meg,

Så je kæin få tilgi for en gongs skuld

Så je kæin få lævandes fred.

NÅ KAN DET

sjølsagt innvendes at det ikke er en homoseksuell mann Prøysen skriver om i denne viseteksten fra Arbeiderbladet i 1965, det er en prostituert kvinne. Men sjølve livsfølelsen vil jeg påstå er Prøysens egen. Han hadde følelsen av å synde dagstøtt, av å føre andre bak lyset, av å leve dobbelt. Men samtidig, midt inni alt dette, hadde han en annen følelse, av at han kanskje løy for andre, men at han var ærlig mot seg sjøl, eller rettere sagt: at det fins ting i verden som er viktigere enn «sannheten».

Og dætti er visa om løgna

Du høre så lindt som a læt ...

Sæinnheta syng og marsjere,

løgna går omvæg og græt ...

Sæinninga seire i solskinn

og vil itte kjøpslå om fred,

løgna sitt livredd i skuggen

og sverger sin salighets ed!

Sæinninga sitt i en ting-sal

med fakta og klare bevis,

løgna sitt dødsdømt i pine

og dikte om Paradis ...

Sæinninga peke ut vægen

snor-rett med glass-skår og stein,

løgna har lønnlige stier

for børrføtte, såre bein.

Løgn ... Ska vi slå øss ihopes?

Sei det er meg du vil ha!

... du ska sleppe å sjå meg i aua

bare du svara «ja».

Kvisk det er meg du er gla ti!

Gjøm deg ved hjertet hos meg!

Så ska je blunde att aua

og kviske det såmmå ått deg ...

«I DENNE VERDEN

fins det bare ett eneste som er levende: den umiddelbare medfølelse. Rettferdigheten kommer først i annen rekke,» har Dostojevskij sagt. Det er det samme Prøysen sier her, i dette lite påaktede mesterverket.

Likevel er det ikke å komme bort fra at det gjør vondt å lese «Visa om løgna». Det gjør vondt å lese en tekst som så åpent forsvarer fortielsen, «de lønnlige stier». Vi aner hvilken smerte som ligger i bunnen av Alf Prøysens liv. Vi aner hva det koster å ljuge støtt, hvor mye det tærer på livsgnisten.

VI FORSTÅR BEDRE

hva han skriver om i et brev til en venn: «... noen ganger blir jeg så forferdelig motløs. Jeg er ikke bitter på noen og jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å klage, men jeg har en smertelig vond ensomhetsfølelse midt iblant venner og medgang, jeg tror kanskje du har noe av det samme, du snakker i brevet ditt om at du ikke får realisert deg selv, slik kjenner jeg det også, en gang iblant har jeg lyst til å ta av meg masken og si: Jeg orker ikke mer, jeg er så inn i døden sliten og trøtt av å spille den dere og ikke minst jeg selv har gjort meg til. La meg få snu ryggen til dere, henge maska her på grindstolpen og gå inn i svarte skauen og natta og sove.»

Omslaget som i neste linje er typisk for den labile Prøysen: «Nei men fy da, slik snakker ikke en barnas venn til en kollega, barn er så søte, jeg traff et nydelig eksemplar av arten forleden ...» Og så videre. Det var ikke så lenge han torde ha maska av seg denne gangen heller. Alf Prøysens «sanne» vesen er vanskelig å gripe. At han var homofil eller bifil forklarer f.eks. ikke hans enestående innsikt i kvinner. Han forelsket seg i kvinner akkurat som i menn, og han satte kona og ungene svært høyt.

JEG SPURTE EN

gang Prøysens nære venninne og samarbeidspartner Borghild Rud om Prøysen hadde en sterk dragning mot det kvinnelige. Hun svarte: «Det heter det, men jeg tror heller det er slik at menn har det samme i seg som kvinner, men de har ikke lov til å uttrykke det. Store romaner av menn er om kvinner. De får ikke uttrykt det på annen måte. Når jeg leser fra Fuglane hører jeg stemmen til Vesaas. Det er Vesaas sjøl, som han har laget til en tufs. Tenk på for et privilegium vi kvinner har, når det gjelder dette. De taler om kvinnefrigjøring, men tenk alt vi har fått lov til. Vi har fått lov til å ha et nakent ansikt.»

Et nakent ansikt. Det var Alf Prøysens drøm å få lov til å ha det.