LØSREVET: Ukrainas president Petro Porosjenko og Epifanius, overhodet for den uavhengige ukrainske kirka, under innvielsen i Kiev 15. desember. Foto: Sergej Tsjuzavkov / Sopa / Rex / Shutterstock / NTB Scanpix
LØSREVET: Ukrainas president Petro Porosjenko og Epifanius, overhodet for den uavhengige ukrainske kirka, under innvielsen i Kiev 15. desember. Foto: Sergej Tsjuzavkov / Sopa / Rex / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Kirkestriden mellom Russland og Ukraina

En annerledes julehistorie

Mens julefreden senker seg over Norge, graver den russiske og ukrainske kirka sine skyttergraver før den ortodokse jula braker løs om 13 dager, skriver Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det blir ingen prøysensk ro og harmoni over feiringa av den ortodokse jula i år. Her er det ingen som passer seg for fella (musefella fra «Musevisa»), med tanke på at alle sammen snart skal feire jul igjen. Nei, her tråkker man i fella. Med begge beina. Og der sitter man fast. I gjensidig, rettferdig, harme.

Grunnen er at bare noen timer før det ortodokse julaften, natta mellom 6. og 7. januar, får den ukrainske ortodokse kirka sin «tomos» fra den økumeniske patriarken av Konstantinopel, Bartholomeus 1., om at den ukrainske ortodokse kirka er en «autofekal» kirke. Men her skal man ikke la seg forvirre av det gammelmodige greske kirkespråket. For tomos betyr erklæring, og autofekal betyr selvstendig. Det betyr altså at den ukrainske kirka får sin formelle anerkjennelse fra den ortodokse faderkirken i Konstantinopel (Istanbul), som en selvstendig kirke innenfor den ortodokse kirke-familien.

Og både himmel og jord settes i bevegelse. For dette er en krigserklæring. Ikke bare fra den ukrainske ortodokse kirka mot den russisk-ortodokse kirka av Moskva-patriarkatet, som de aller fleste ukrainerne historisk sett har vært en del av i det aller meste av sin historie. Nei, det er en gjensidig åndelig-kulturell krigserklæring mellom Ukraina og Russland. Det himmelske ble satt i bevegelse da den russiske kirka meldte seg ut av det ortodokse kirkefellesskapet i november, i protest mot planene til Bartolomeus 1. om å gi den ukrainske kirka sin selvstendighet. Det var et såkalt skisma, den tredje store kirkesplittelsen i kristenhetens snart 2000 år lange historie, etter splittelsen mellom øst- og vest-kirka for 1000 år siden, og Luthers reformasjon for 500 år siden. Det er altså historien som snakker i store bokstaver.

Og etter at himmelen er satt i bevegelse, så er det jorda - og det jordiske - som skal settes i bevegelse. Det er for eksempel rundt 12 000 kirker i Ukraina som tilhører Moskva-patriarkatet. De er alle potensielle slagmarker. For hvem skal eie kirkene og ikonene når menighetene begynner å slåss om hvilken verden de skal tilhøre, den nye kievske, eller den gamle moskovittiske. Sånn blir kampen om sjeler også en kamp om eiendomsrett til hellige kirker og ting, og i Moskva gjorde kirken det klart at opprettelsen av en autofekal ukrainsk kirke betydde at det ville flyte blod.

Det politiske i denne kirkekampen ligger tjukt utenpå et teologisk fikenblad som er så lite at det knapt synes i dagslys. Både det liturgiske og kirkespråket - gammelslavisk - vil etter alt å dømme bli det samme i den nye ukrainske kirka, som i den moskovittiske. For det er det som er også den ukrainske kirkas historie. Det politiske ved det ukrainske kirke-prosjektet understrekes av at det er den ukrainske presidenten Petro Porosjenko - aktivt støttet av det ukrainske parlamentet - som har vært den fremste pådriver for å få en selvstendig ukrainsk kirke. Det var han som kunngjorde opprettelsen av den nye ukrainske kirka, 15. desember. Og planen er at Porosjenko sammen med den nye, unge patriarken av Kiev, Epifanius 1., skal dra til Istanbul 6. januar for å motta tomos - erklæringen - om at den ukrainske kirka har blitt autofekal - selvstendig.

Men kirkestridens politiske karakter er også dypt logisk. For Ukraina er det et åpenbart poeng av Moskva-patriarkatets innflytelse i Ukraina bør svekkes. Den russiske kirka er ikke noen direkte forlengelse av prosjektet til den russiske presidenten Vladimir Putin. Men kirka og den nasjonalistiske karakteren til putinismen er ideologisk samstemte. Og siden Moskva-patriarkatet har hatt - og fortsatt har - innflytelse over millioner av ukrainske sjeler, har russisk nasjonalisme en ideologisk stemme i den ukrainske kulturkampen, i ei tid da de to landene praktisk talt er i krig. Fra et ukrainsk perspektiv at dette er - for å si det forsiktig - uheldig.

Men Moskva vil ikke gi fra seg denne stemmen i den ukrainske kulturkampen uten å slåss. Putin har gjort det klart at han er klar til å forsvare russisk-språklige og det han kaller «russisk-kulturelle», i prinsippet i enhver situasjon. Det er et signal om at kirkene som tilhører Moskva-patriarkatet kan bli valplasser, der unge muskelbyggende menn på begge sider, er klare til innsats. Ukrainas helligste kloster - Lavra - midt i Kiev, er for eksempel eid halvparten av Moskva-patriarkatet, og halvparten av den ukrainske staten. Jo, det kan flyte blod. Og, for øvrig, god jul.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.