En annerledes likestillingskamp

Norges første møte med svarte innvandrerkvinner kom først på slutten av 60-tallet. De kom til landet i en tid hvor norske kvinner var kommet langt i kampen for å sette kvinnespørsmål på dagsorden.

Den norske kvinnebevegelsen var i gang med en historisk diskusjon om kvinners rolle i forhold til mannsrollen. Likestillingskampen dreide seg om kjønnsroller og synliggjøring av kvinner og deres rettigheter. Viktige premisser ble satt for utviklingen av et likestilt samfunn for kvinner og menn, og den offentlige likestillingspolitikken ble utformet med likestillingsråd og likestillingslov. Innvandrerkvinnene kom til Norge som billig arbeidskraft og som ektefellene til den mannlige billige arbeidskraften som landet hadde hentet fra land i sør. Både innvandrerkvinnene og -mennene gikk inn i en egen samfunnsgruppe, som outsidere.

Siden innvandrerkvinnene først kom til landet etter at diskusjonen om likestilling var godt i gang, mistet de anledningen til å være med på utformingen av premissene for debatten. Deres situasjon fikk dermed ikke innpass i likestillingsdebatten før kvinnene selv begynte å organisere seg på slutten av 70-tallet.

Det viktigste spørsmålet for oss har alltid vært å forebygge vold mot kvinner, både strukturell vold og vold i familien, for eksempel tvangsekteskap. Kravet om selvstendig juridisk status for innvandrer- og flyktningkvinner er et krav om grunnleggende menneskerettigheter, og har alltid vært et annet viktig mål for minoritetskvinner. Ved å definere kvinnene etter ektemannens status blir innvandrer- og flyktningkvinners rettigheter tilsidesatt på en måte som ikke ville ha blitt godtatt hadde det dreid seg om etnisk norske kvinner. Vi kjemper også mot diskriminering på arbeidsmarkedet på grunn av kjønn, og på grunn av opprinnelsesbakgrunn eller synlige uttrykk som bruk av hodeplagg. Innvandrer- og flyktningkvinners kamp for likestilling dreier seg også om retten til å få godkjent en utdannelse fra hjemlandet, og dermed muligheten for kontinuitet i livsløp.

Åttiårene ble synliggjøringens tiår for minoritetskvinner. Vi har jobbet parallelt med, men i skyggen av den norske kvinnebevegelsen.

Organiseringen av innvandrerkvinner i Norge var en bred bevegelse som tok form på tvers av kulturer og ideologier, og vi fikk en organisert stemme.

Den nettverksbygging og organisering som fant sted, jobbet ut fra tre ulike mål: å sette innvandrerkvinners spørsmål på den offentlige likestillingdebattens dagsorden, å få innpass i den norske kvinnebevegelsen og å støtte innvandrerkvinner i krisesituasjoner. Denne organiseringen utfordret kvinnebevegelsens ekskluderende holdning og samfunnsanalyse, og har vært drivkraften for å synliggjøre minoritetskvinners stemme.

Kvinnefrigjøring består i å endre de forholdene i samfunnet som virker kvinneundertrykkende. Minoritetskvinner kjemper den samme kampen som den etnisk norske kvinnebevegelsen har kjempet før dem. De krever sine rettigheter, noe som innebærer en omforming av samfunnets verdier, og en strukturell endring i kvinneundertrykkende mekanismer i samfunnet.

Minoritetskvinner krever en anerkjennelse av at Norge er et mangfoldig samfunn, og at en omstrukturering igjen finner sted, slik at de faktorer som hindrer minoritetskvinners aktive deltakelse i samfunnet, blir fjernet.

For at likestillingspolitikken skal være inkluderende er det vesentlig at minoritetskvinner selv får komme til orde og være med på å utforme strategier og mål. På nittitallet har debatten dreid seg mot en forståelse av at innvandrerkvinners kamp for likestilling ikke bare er et spørsmål om kjønn. Som svarte og minoriteter, og som kvinner hvis historie i det norske samfunn begynte på bunnen av samfunnet, er det også andre spørsmål som må inkluderes i debatten. De frivillige organisasjonene, kvinneaktivister og kvinneforskere har begynt å se det mangfoldet som eksisterer i Norge i dag. Utfordringen er nå å se på hvordan dette nye realitetsbildet kan utvikles innenfor kjønnsforskningen. Det må drøftes hvilken plass minoritetskvinner har i samfunnets virkelighet, og hvilke ressurser de representerer.

Barn av de første innvandrerne i Norge begynner nå å bli voksne, og de krever også å bli hørt og få uttrykke sin egen mening om egen situasjon. Situasjonen til unge jenter med minoritetsbakgrunn har blitt belyst fra mange sider. Det viktigste spørsmålet har vært vold mot kvinner innen familien, og jenters rett til frihet fra undertrykkelse og vold, og retten til å la sin egen stemme bli hørt.

For minoritetskvinner og -jenter er det ikke bare et spørsmål om kjønnsdiskriminering, men også diskriminering på bakgrunn av rase, kultur og religion. Det har vært en flerdimensjonell kamp hvor vi også har merket krefter som ikke ønsker å gi innvandrer- og flyktningkvinner og -jenter rom for sine uttrykk på egne premisser. Ofte kan det altså se ut som om valgmulighetene er små for minoritetskvinner, vi må velge enten assimilering eller segresjon.

I dag ser vi at de elementer i samfunnet som søker fullstendig assimilering for innvandrer- og flyktningkvinner, stadig oftere kommer sterkere til uttrykk enn de progressive kreftene. Assimilering er basert på visse kompromisser som inkorporeres i eksisterende strukturer. Her finnes det ikke rom for kulturelle eller mangfoldige spørsmål. Dessverre finnes denne holdningen også i store deler av massemedia, og den blir forsterket gjennom en del etnisk litteratur og tradisjonell kvinneforskning. I mange andre såkalte vestlige land har man gått bort fra troen på assimilering og innsett at integrering er den beste framgangsmåten for å få et harmonisk og likestilt mangfoldig samfunn.

Innvandrer- og flyktningkvinner har oppnådd rettigheter på to viktige områder: Norge har fått en lov mot omskjæring og en lov som forbyr tvangsekteskap. Vi ser allikevel fortsatt store mangler i likestillingspolitikken. Det er et omfattende arbeid og et bredt emne vi drøfter, og vi har mange utfordringer foran oss. Det aller viktigste er at vi holder dialogkanalen åpen, og at vi forsøker å forstå og respektere hverandre.

Minoritetskvinner har stilt spørsmål ved de betingelser som gir anledning for innvandrer- og flyktningkvinners kreativitet til å uttrykke seg. For at vi skal finne en plass i det nye samfunnet, må det skapes et rom hvor vi kan bygge våre identiteter. Lengsel etter frihet er ikke nok. Vi må bevisst velge å bryte de lenker som binder oss til kvinneundertrykkende strukturer, kulturer og tradisjoner. Vi må handle, og handling krever mot.

Den krever også innsats, som innebærer en type risiko, spesielt for dem som er pionerer, og som bryter gjeldende barrierer. I denne annerledes likestillingskampen har vi også skjønt at kvinnepolitikk og kvinnebevegelsen er noen av de kommunikasjonskanalene vi må benytte for å arbeide for menneskerettighetene og bekjempelse av undertrykkelse. Vi må nå i Norge revurdere hvordan vi skal forme kvinnelige identiteter. En revurdering av kjønnsidentitet er nødvendig, og alle de komplekse kvinneerfaringene som finnes, også minoritetskvinners, må inkluderes. Først da skapes en inkluderende, visjonær frihetsbevegelse.