Ensom og usikker: Graffiti som avbilder Václav Havel på en mur i Praha. «Han levde en ensom og usikker tilværelse, isolert og underlagt alle mulige metoder som kunne knekke ham», skriver kronikkforfatteren. Foto: Michael Cizek/AFP/Scanpix
Ensom og usikker: Graffiti som avbilder Václav Havel på en mur i Praha. «Han levde en ensom og usikker tilværelse, isolert og underlagt alle mulige metoder som kunne knekke ham», skriver kronikkforfatteren. Foto: Michael Cizek/AFP/ScanpixVis mer

En annerledes president

18. desember døde en av de fremste intellektuelle og politiske opposisjonelle fra den kalde krigens dager.

«Det finnes ingen retningslinjer. Det eneste jeg kan anbefale er sansen for humor, en evne til å se ting i deres latterlige og absurde dimensjoner.»

En av de fremste intellektuelle og politiske opposisjonelle fra den kalde krigens dager, den tsjekkiske forfatteren, filosofen og presidenten Václav Havel, døde 18. desember. Havel var en moralsk kraft mot kommunistregimet i tidligere Tsjekkoslovakia fra 1960-tallet og fram til den mye omtalte fløyelsrevolusjonen i 1989. Etter det ble han valgt til president. Her bidro han i den vanskelige overgangen til et demokratisk samfunn, oppsplittingen til to nye stater, og etter hvert medlemskap for Tsjekkia i både NATO og EU.

Som en av de viktigste inspiratorene bak sammenbruddet av de øst-europeiske kommunistdiktaturene, var Havel flere ganger nevnt som kandidat til Nobels fredspris. Han burde ha fått prisen sammen med Lech Walesa i 1983. Da den polske Solidaritetsbevegelsen i 1979 holdt på å miste troen på sitt opprør, var det Havels essay Makten til de maktesløse som ga dem begrunnelsen og inspirasjonen til å fortsette. Etter 1980 var det ingen vei tilbake. Starten på slutten for regimene i Øst-Europa hadde kommet.

Samtidig var Havel i fengsel, dømt for å ha organisert en opposisjonsgruppe og underskrevet oppropet Charter 77 med krav om demokrati. Svekket av sykdom slapp han i 1983 ut etter fire og et halvt års hardt tvangsarbeid. Han hadde fått tilbud om å forlate landet, men valgte i stedet å sitte i fengsel. Men om den norske Nobelkomiteen aldri fant Havel verdig, fulgte de i alle fall opp hans nominasjoner av to andre demokratiforkjempere, først Aung San Suu Kyi i 1991, så Liu Xiaobo i 2010.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Havel var ingen mobilisator av massene, hans våpen var pennen. Han skrev og oppførte teaterstykker, som hans berømte Hageselskapet fra 1963, hvor makthavernes absurde løgner og kommunistbyråkratiet ble latterliggjort. Han skrev moralfilosofiske begrunnelser for hvorfor regimet ikke hadde legitimitet, og han skrev direkte til undertrykkerne. I 1975, hvor alt var blitt stille og apatien hadde senket seg over det totalitære Tsjekkoslovakiske samfunnet i kjølvannet av oppstanden i 1968, skrev Havel brev til president Husak og minnet ham på at ikke alle var brakt til taushet og at et samfunn uten vitalitet, med bare orden, er dødt.

Sant nok, landet er rolig. Rolig som et likhus eller en grav ...

Han ble en plage for regimet, som prøvde å bli kvitt ham gjennom ydmykelser, husarrester, årelange fengselsstraffer og hardt straffarbeid, noe som førte til varige svekkelser av helsen, men ikke til at han bøyde av. Han levde en ensom og usikker tilværelse, isolert og underlagt alle mulige metoder som kunne knekke ham. Selv sa han at det var følelsen av å være ekskludert, annerledes, som ble hans drivkraft. Det gjorde ham i stand til å se ting på andre måter enn de fleste som var fanget av propagandaen. Havels dissidentvirksomhet holdt stand i over 25 år, til folket selv endelig tok makten julen 1989. Da den nye lederen skulle velges vendte de seg til Havel. Han var blitt symbolet på det som var igjen av det gode i det tsjekkiske og slovakiske folket.

Nyttårstalen 1990 ble noe folk sjelden skulle glemme. Mange hadde kanskje forhåpninger om at Havel skulle gi dem en strålende visjonær tale om hvor flott alt nå skulle bli, men der tok de feil. Havel startet med å si de berømte ordene:

Humanistiske betraktninger: «Havel forankret ikke sin politiske tenkning i de kjente ideologier, men i moralfilosofiske og humanistiske betraktninger», skriver Stig O. Johannessen (bildet).
Humanistiske betraktninger: «Havel forankret ikke sin politiske tenkning i de kjente ideologier, men i moralfilosofiske og humanistiske betraktninger», skriver Stig O. Johannessen (bildet). Vis mer

I førti år har dere hørt mine forgjengere fortelle dere det samme i ulike versjoner: at landet vårt er framgangsrikt og at de mest fantastiske muligheter ligger åpen foran oss. Jeg går ut fra at dere ikke har valgt meg til dette embetet for at jeg også skal lyve for dere.

Talen ble et oppgjør med fortiden, en blanding av nådeløs realisme, moralsk konfrontasjon, og en sterk påminnelse om folks eget ansvar både for det som hadde skjedd og for hvordan framtiden skulle bli.

Havel var opptatt av språkets rolle i det totalitære samfunn. Han skrev på 1960-tallet at et av kjennetegnene på et slikt samfunn er «unnvikende tenkning», en abstrakt og uforpliktende språkbruk hvor enkeltindividets betydning og ansvar forsvinner. Det fører til at grove personlige forsømmelser blir betegnet som «systemsvikt» mens den herskende eliten kan konsentrere seg om propaganda for «det store bildet». Oppmerksomheten rettes mot å fremme løgner om framgang for «nasjonen». Resultatet ble, ifølge Havel, en individualisering av samfunnet. Folk slutter å ta ansvar for andre enn sin nærmeste familie bak lukkede dører. Makthaverne behøver dermed ikke lenger bruke vold, fordi borgerne er blitt apatisk og passivisert.

Havel var en sterk forkjemper for individet, men hans politiske tenkning strakte seg langt utover en enkel liberalistisk «hver mann for seg selv»-tenkning. Han mente at å ta moralsk ansvar som menneske, ikke bare er å ta ansvar for seg selv, men også for samfunnet. Dette ansvaret har etter Havels oppfatning blitt forvitret av de politiske ideologiene og partiene. Den sosialistiske ideologien med sitt prat om kollektivt samfunnsansvar var en forførende løgn som skjulte maktbegjæret til enkeltpersoner og førte til sterk individualisme. Den liberalistiske politikken som avløste sosialismen, stimulerte til det samme.

Havel forankret dermed ikke sin politiske tenkning i de kjente ideologier, men i moralfilosofiske og humanistiske betraktninger. Han tok utgangspunkt i troen på mennesket. Kanskje derfor ble ikke Havel forstått som politiker, men sett på som uklar og svak. Likevel var hans politiske tenkning kanskje mer tilpasset vår tid enn gamle ideologier. Han ville at menneskene skulle engasjere seg i hverandres liv, ikke i politiske partiers maktspill.

Det var på mange måter en liberal-anarkistisk tanke, en tanke om at folk kan skape et samfunn hvor både egne og andres interesser kan ivaretas uten politiske partier. Havel var mer opptatt av mulighetene til å leve som et menneske enn at den maktkorrupte og byråkratiske partipolitikken skulle få herje i demokratiets navn.

Han forsøkte derfor å gi presidentgjerningen et annerledes innhold. Havels arena var i de intellektuelle diskusjonene, i refleksjonene og i de frie uttrykkene som teater og musikk kunne gi til følelser som ellers ikke kunne uttrykkes. I dette fant han slektskap med blant andre Frank Zappa, som han vurderte å gi plass i sin regjering.

Václav Havel var på alle måter en annerledes president, en president både politikere og andre har noe å lære av, men som vi neppe vil se maken til på lenge.