En anti-biografi

Vakkert, virtuost og elegisk, men med et preg av stiløvelse.

BOK: Ved et kafébord i Oslo møtes to forfattere ukentlig, for å realisere en pakt dem imellom. Slik er utgangspunktet for Hans Petter Blads nye roman, «Det oseaniske». Den ene, den chilenske eksilpoeten Sergio Redondo, har gjennom et omskiftelig liv samlet erfaringer og eventyr til et stort planlagt romanmesterverk bygd på egen biografi. Problemet er at han aldri skriver. Hans venn Lukas Hørslev, derimot, er blottet for erfaringer, men skriver ustanselig: en middelaldrende og middelmådig norsk forfatter pakket inn av velferdsstat og innkjøpsordninger – en mann med dyp kjærlighet til litteraturen, men uten noe å si med den.

Postmoderne

Kafésamtalene skal løse begges problemer. Chileneren forteller, nordmannen lytter – men «med det soleklare premiss (to forfattere imellom), at hvis han ikke selv i løpet av påfølgende uke nedtegnet det han muntlig hadde fortalt, var historien min og jeg kunne fritt bruke den i en av mine egne bøker.» En eksistensiell pakt – men også rammeverket for et etter hvert ganske velkjent postmoderne oppsett: «Det ville bli en roman med biografiske islett, en skildring opphavsmannen frivillig hadde gitt fra seg, et levnetsløp som ikke lenger tilhørte ham, men var mitt, som fortelling om levd liv, til odel og eie.» Romanen han snakker om er den vi selv leser, lagt i munnen på den fiktive forfatteren Hørslev.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den ironiske utvekslingen mellom liv og skrift, tekst og tale, litteratur og virkelighet er så konsekvent i denne boka at en ikke skulle tro det hadde gått en dag siden 90-tallet. Det vitner om Hans Petter Blads format som forfatter at han klarer å skape en så levende tekst ut fra dette nokså snevre sujettet. «Det oseaniske» klarer likevel aldri helt å bli kvitt preget av stiløvelse.

Fremmedhet

Blads forrige roman, den strålende «De nysgjerrige», foregikk blant utvekslingsstudenter i Paris. I «Det oseaniske» er temaet igjen eksilet. Emnet kler forfatteren: Posisjonen som fremmed gir rom for å utfolde den refleksive ironien Blad behersker så godt.

Setningene er lange som et vondt år og vakre som bokhyllene på et antikvariat: De slynger seg innstendig over sidene, på vei mot en treffende innsikt eller misantropisk kommentar. De er også utpreget estetiserende: trivielle gatenavn fra en spasertur gjennom i Oslo lyder som sørgmodige blomster fra en gammel roman i denne teksten.

Men mens Blad i «De nysgjerrige» lot tragedien forrykke det litterære universet, framstår «Det oseaniske» langt mer lukket om seg selv. Selv den brutale chilenske fortida blir til slutt til litterær effekt, heller enn påtrengende erfaring. Men det er kanskje bare enda et av forfatterens ironiske poenger.