En antro pologs triste skjebne

Uferdig roman om en antropolog som ikke fant ut av indianerne - eller seg selv.

BOK: «Jo mer kulturene kommuniserer seg imellom, desto mindre har de å kommunisere,» siteres det fra et intervju med antropologen Claude Lévi-Strauss, i den brasilianske romanen «Ni netter». Antropologi av det gamle slaget, med studier av indianerstammer, er et av bokens temaer, knyttet til antropologen Bill Quains skjebne inne i en av Brasils regnskoger, hvor han i 1939 tok livet av seg ved å lemleste seg selv. Selvmordet er Carvalhos utgangspunkt for å starte en etterforskning, like etter tusenårsskiftet. Han har som mål å finne ut hva som egentlig skjedde med Quain under oppholdet hos Krahôindianerene.

Et helvete

For både Carvalho og Quain er jungelen og indianerne et helvete. Carvalho forsøker å avdekke Quains opplevelse av dette marerittet samtidig som han verken forstår Quains besettelse eller liker sitt eget opphold i jungelen. Dette skildres på et komisk og ynkelig vis. Quains mål med reisen er mangetydig. Foruten den profesjonelle biten ser det etter hvert ut til, av brev og notater og andre annenhånds kilder, at han forsøker å virkeliggjøre noe som har med hans egen psykologiske tilstand eller forholdet til foreldrene å gjøre.Det finnes anslag til sterke og gruvekkende episoder i «Ni netter». Først og fremst ligger det en ulykksalig, astmatisk tåke over Quain, som ser ut til å ha blitt lammet av en frykt som Krahôindianerenes landsby konstant lever med. Grunnstemningen fra stammeoppholdet er preget av en tungtpustende angst, som lettes av jeg-fortellerens formidlerrolle, en ikke uvanlig litterær teknikk i reiseromanen, fra Joseph Conrads «Lord Jim» til for eksempel Leo Tsypkins «Sommer i Baden Baden». Men der Conrad klarer å lede oss inn i den omtalte personen og bli der, glir store deler av «Ni netter» unna med sitt reportasjespråk. Det er en svakhet med romanen som også forsvarer den på innholdsplanet.

Snakkesalig

Carvalho mangler en stil, og klarer ikke å oppveie for dette med en løs, snakkesalig og springende diskurs. I åpningen av romanen blir vi forespeilet en reise mot forhold det ikke er enhver forunt å få tilgang til; altså en eksotisk beretning fra jordklodens og sinnets mørkere kontinenter. Vi kommer et stykke på vei. Men underveis begynner fortellingen å dreie seg like mye om fortelleren. Selv om hans historie på mange måter faller tematisk sammen med Quains, glir bildet etter hvert ut av fokus. Når dette skjerpes igjen, blir vi stående igjen med noen muligheter til å fortolke Quains tragedie i en verden hvor overtroen, sløvsinnet og utagerende seksualitet hersker. Mitt krav er ikke å få vite den fulle og hele sannhet om antropologen og hans endelikt, men jeg ser heller ikke poenget med å bli sittende igjen med et halvmalt og ikke særlig presist portrett av en traumatisert mann i en sump av kjønnsforvirring. «Ni netter» kunne blitt en annen skål om Carvalho hadde lagt mindre vekt på etterforskningen, og i større grad hadde turt å fiksjonalisere, med å gå inn i Quains verden. Men det har han altså ikke gjort, og det tilsynelatende småpene resultatet er egentlig ikke store greiene. Christian Rugstads oversettelse er ellers solid.