En Ap-ordførers bekjennelser

«Jeg er ordfører i Arbeiderpartiet og skulle vel ligge på ryggkulen og sørge, men jeg står på i forhold til det mandat velgerne ga meg.»

I Norge har vi et demokrati som skal være tydelig todelt. Vi har et lokaldemokrati som skal styre kommuner og fylkeskommuner. Vi har et nasjonalt demokrati - representert ved storting og regjering - som skal styre den nasjonale stat og vårt internasjonale arbeid m.v. Jeg er en av 435 ordførere som har ansvaret for å tilrettelegge for at lokaldemokratiet fungerer. Jeg er Ap-ordfører og skulle vel ligge på ryggkulen og sørge, men jeg står på i forhold til det mandat velgerne ga meg og mine i 1999 i Tolga kommune. Vi gikk til og med fram 10,2 prosent.

Jeg undres over galluper og meningsmålinger. Jeg undres over sentral ledelse - og deres manglende evne til å høre på oss som iverksetter politikk i praksis. Jeg føler meg rett og slett på en annen planet! Og dette er høyst betenkelig når en ser det store antall lokalpolitikere i alle partier som arbeider seriøst i 435 kommuner kontra alt oppstyret få personer klarer å rote til på den nasjonale arena.

Vi i Ap kan bare glemme å komme opp på 36,9 prosent. Vi må bare akseptere at vi ikke lenger er noe flertallsparti og vi må lære å samarbeide med andre partier for å oppnå våre fanesaker. Før valget var det et flertall av oss Ap-ordførere som gikk ut og anbefalte Ap å si hvem vi ville samarbeide med før valget og ikke etter . Ingen lykkes som velger sine venner etter størrelse og ikke innhold. Vi snakket for døve ører. Kanskje det kan være lurt å høste erfaringer fra oss som arbeider med lokaldemokratiet?

Jeg har ikke flertall i mitt kommunestyre og det er jeg glad for. Jeg mener det blir mye bedre debatt og politisk klima når et parti alene ikke har flertall. Det utfordrer alle partier til nye måter å arbeide på.

Vi snakker om arbeiderklassen, og oppfører oss fortsatt som om vi er i industrisamfunnet. Dette til tross for at den viktigste ressurs i dagens bedrifter og organisasjoner er kompetansen til den enkelte arbeidstaker. Den viktigste ressursen sitter i hodet på folk! Dagens arbeidstakere er en allsidig gruppe, mange høyt utdannet. Dette betyr at vi må tenke skreddersøm i forhold til ulike type grupper. I markedsføringssammenheng er temaet relasjonsorientering. Det må vi i Ap også forholde oss til.

I skolene legges det mer og mer vekt på individuelle opplæringsplaner og fokus på den enkelte elevs forutsetninger for læring. Vi snakker mindre om klasser og mer om enkeltindivider. Det må vi i Ap også gjøre.

Nå skal vi berge fattigdommen - uttrykt i flertallsform. Men hvem er det?

Fattigdomsgruppa er uhyre sammensatt og består av innvandrere, enslige forsørgere m.v. Skal vi lykkes med tiltak, betyr det målrettet fokus på de ulike gruppers behov.

Det ser ut til at nasjonal politikk tar over hele den politiske dagsorden - også den lokalpolitiske arena - iallfall i mediebildet. Stortingets beboere agerer mer enn noen gang før ut fra medieutspill og enkeltsaker som dukker opp, og stortingsrepresentanter mener masse om enkeltsaker i kommuner.

Det er derfor behov for en klarere arbeidsdeling mellom storting og lokaldemokratiet. Stortinget skal legge rammer, nasjonale standarder og resultatkrav. Vi på den lokalpolitiske arena skal iverksette. Stortinget styrer kommunesektoren med et tusentall forskrifter og detaljerte lover og regler. Vi trenger det - men det får være måte på. Med utgangspunkt i dette er det behov for tydeligere arbeidsdeling og grenseoppgang mellom stat og kommuner.

Nå er det nok slik at det er lettere å mene noe om enkeltsaker enn å trekke de store politiske linjer i norsk politikk. Spesielt vanskelig blir det når velgerne opptrer som om de er på supermarked og kjøper det partiet som fronter den saken de er mest opptatt av der og da. Ingen fødes og dør i samme parti lenger.

Det som forkludrer det politiske bildet enda mer, er selvfølgelig at i mange kommuner er det vanskelig å se forskjell på de ulike partiene som styrer. Dette er fordi mandatet er klart i en kommune. Det handler om å få til de beste tjenester innenfor en tildelt sum fra staten og andre inntekter - til skole, helse, de tekniske og lovpålagte oppgaver en kommune skal gjøre. Jeg bruker derfor ofte å si at partipolitikk kan være til hinder for en effektiv og god ressursutnyttelse i en kommune - fordi det kan bli mer et spill, enn «reality». På det lokalpolitiske plan tror jeg det er liten uenighet om at vi vil drive skolene og sykehjemmene på en best mulig måte. Uenigheten går på bevilgninger - men lite på innholdet!

Derfor er det ikke konsistente linjer fra våre nasjonale politikere i det enkelte parti til oss som jobber i samme parti i en kommune. Ap lokalt og regionalt er ikke det samme som Ap sentralt. Vi har felles grunnverdier, men vi strides stort om strategier.

Hierarkiet og strukturoppbyggingen i Ap kveler partiet i 2002. Utfordringen vår er å kapre flere velgere til en dynamisk og fleksibel organisasjon. Vi kommer aldri tilbake til den tiden da unge mennesker ble med i Ap fordi de følte en naturlig tilhørighet til arbeiderbevegelsen. Ungdom har mindre tro på autoriteter og krever større innflytelse enn før. Den politiske kulturen i Ap er gammeldags og partimøtene holdes på samme måte som før. Vi har kommunemøter og representantskap. Landsmøtet er vårt øverste organ og det som fattes der, skal alle vi andre hoppe etter. Siden det er kompetansen til det enkelte individ som er bestemmende for aktiviteten til individet, så gjør ikke vi medlemmer i Ap det lederen sier lenger med mindre vi finner det fornuftig. Vi har derfor en altfor hierarkisk oppbygd organisasjon i dagens Ap

For å få med ulike typer mennesker - kvinner og familiefolk - må vi komme oss på offensiven og ta i bruk nye møteformer: chat, intranett, videokonferanser m.v., etablere lokallag basert på Internett. (Vi har noen internettlag i Ap allerede.)

Når jeg skal delta på styremøter i Hedmark Ap, bruker jeg over sju timer på å komme meg til og fra møter. Da er valget: Enten bruker vi videokonferanser, eller så dropper jeg ut på lik linje med mange andre familiefolk. Jeg vil bruke min dyrebare tid på mine barn i stedet for å bruke den på reisetid på Rørosbanen.

Som Ap-ordfører gidder jeg ikke å henge meg på ledernes utspill med mindre jeg mener det er fornuftig. Det må partiet forholde seg til. Jeg tror neppe jeg er alene. Det er jo bare å følge med i mediebildet. Det er nok mest den eldre garde i partiet som fronter «dette må vi holde internt». Vi andre og spesielt de yngre mener vi må ta «fighter». Se bare hva som skjer i Hordaland AUF - og la ungdommen få lov til å ta kampen.

Jeg stiller større krav til omstillingsdyktighet og vilje til endring enn den vi ser i ledelsen i dag. Så - når alle ordførerne er invitert til Oslo - er det bedre at ledelsen får innspill fra noen av oss enn at vi skal høre på ledelsen som vi jo alltid leser om i media. La lokalpolitikerne snakke om lokaldemokratiet og sine utfordringer - og la Ap-ledelsen trekke opp en debatt om nasjonale utfordringer, som Verdens handelsorganisasjon og Midtøsten.

Om ledelsen i Ap ikke lykkes, så dra ikke med hele Ap-lokaldemokratiet i samme dragsug! Bruk ørene mer!

Jeg bruker Gunvor Nygård fra Flora som symbol - hun som taler for operautbyggingen. Hun har mange med seg. Gunvor Nygård fikk følgende spørsmål: Tror du mange mener som deg, spurte reporteren litt vantro. «Ja, det tror jeg, men vi blir ikke spurt.»

Det finnes tusenvis av slike kvinner og menn i både by og land i Det norske Arbeiderparti. La oss ta alle disse ressursene i bruk - yngre og eldre. La oss i utforme en ny og dynamisk partiorganisasjon i 2002 som er tilpasset folks levemønster i 2002. Vi har mange saker å kjempe for og vi har en utfordring i å få rett fokus på våre saker! Lytt til oss som arbeider på det lokalpolitiske plan! Vi har ikke løsningen - men vi er viktige medspillere i motgangstider.