En åpen utenrikspolitikk

Utenrikspolitikken må åpnes opp for at ikke foholdet til omverden skal reduseres til raske, morsomme og treffende setninger om de mest alvorlige forhold.

ALDRI TIDLIGERE

har vi hatt så mange store spørsmål på den utenrikspolitiske dagsordenen samtidig som den norske utenrikspolitiske debatten innskrenkes mer og mer. Debatt-tilløp blir overskriftspreget og innrettet på den innenrikspolitiske arena, på bekostning av en realistisk orientering mot de store forandringer som skjer internasjonalt. Flere innen SV har tatt til orde for å nedlegge Stortingets utvidede utenrikskomite for å skape en mer åpen debatt om utenrikspolitikken. Jeg støtter intensjonen og tror at mye mer kan drøftes i åpent Storting. Men jeg er redd problemet ikke er eksistensen av den utvidede utenrikskomite som vi uansett er nødt til å beholde. Komiteen er det eneste sted regjeringen kan gå for å klarlegge posisjoner som den skal innta blant annet i internasjonale forhandlinger.

JEG TROR

hovedproblemet i Stortinget er en generell mangel på interesse for utenrikspolitikken. Midt i globaliseringen er politikken i Norge blitt lokal. Mediene synes å ha en ubendelig vilje til å føre oss inn i et Hotell Cæsar- samfunn. Vi har fortsatt noen svært dyktige utenrikspolitiske kommentatorer i mediene, men når det gjelder det folk flest leser og ser på kan situasjonen kanskje sammenfattes slik: Når Mille Marie Treschow og Rimi-Hagen giftet seg kunne de framstå i et eget interju på Redaksjon 1 mens når 400 voksne og barn slaktes ned i Beslan får ingen norsk politisk leder muligheten til å gi sine vurderinger i fred og ro. Det beste beviset på at Hans Engell hadde noe rett i sitt innlegg her i Dagbladet om den norske sjølgodheten og overfladiskheten, var Marie Simonsens artikkel om fenomenet samme dag. For det var overflatiskheten han tok opp. Den rikes ignorans ovenfor omverdenen, som han tror er det motsatte. Den rike som ser seg som verdens navle og redningsmann fordi han kan strø petrodollar over alt og alle. Dette blir ikke kommentert på noen annen måte enn å kaste på oss infamiteter, ironi og forsøk på morsomheter. Energien brukes på å lage en underholdende artikkel i stedet for en undrende artikkel. Slik er det blitt i fedrelandet. Alt må være underholdning. Når Trond Giske dagen etter avfeier Engell med at han er jo en dansk konservativ, så bør alt være sagt. Alt i alt en glimrende studie i vår politiske kultur: Mangel på tenksomhet, men et overbud av raske, morsomme og treffende setninger om de mest alvorlige forhold.

NÅR DET

gjelder konservative politikere tror jeg ikke det er særlig fruktbart å dele verden inn mellom disse og oss på venstresiden i alle sammenhenger. Den britiske konservative Chris Pattens siste tale til Europaparlamentet om forholdet mellom Islam og vesten kunne antakelig ingen på venstresiden i Norge ha overgått i kvalitet og integritet. Faren for de fellesverdier som har skapt fred og velferd i Europa er ikke de konservative, men populister av alle slag. Det er Fogh Rasmussens populisme, godt heiet på av Dansk Folkeparti, som har forandret Danmark. Et godt bilde på den lettvinte måten vi håndterer viktige sider ved vårt forhold til utlandet på er at forsvarsministeren lanserer forslag om at Norge skal delta i EUs utrykningsstyrker uten at det er drøftet i regjeringen, uten at Stortinget har fått et eneste dokument eller muntlig framstilling av hva det er vi skal delta i og hvilke styrker vi har til rådighet. Forslaget ble presentert på Dagsnytt klokka sju om morgenen. Før lunsj har SV og Senterpartiet rukket å ta stilling mot det.

SENTERPARTIET

hevder at oppbygging av EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske identitet vil undergrave NATO. Også SV er blitt veldig NATO-vennlig for anledningen. Slik innbys vi til å håndtere en viktig endring i Europa ut fra de samme kategorier som preget EU-debatten i 1994. Virkeligheten er at det er inngått en folkerettslig bindende avtale som innebærer at EU har «garantert adgang til NATOs militære ressurser» i tilfelle en militær aksjon skal settes i gang. EU og NATO vil i framtida dele på ansvaret for sikkerheten i det euroatlantiske området. EU bygger seg ikke opp til å bli en ny truende supermakt som Åslaug Haga skremmer med. EUs styrker skal ta seg av kriser og konflikter som de vi har hatt på Balkan. EU har en moderne holdning til hvordan slike kriser skal takles. Derfor legges det like stor vekt på sivile komponenter som militær innsats. Slik som oppbygging av politi og rettsvesen, humanitær innsats og bygging av sivile institusjoner og organisasjoner.

VI MÅ EVNE

å se at nye formasjoner danner seg og nye former for sikkerhetspolitikk utvikles. Mye i tråd med det Norge har stått for i alle år. I dette blir forsvarsministerens snakk om «battlegroups» og Hagas skremsler om en ny supermakt ubrukelig. Også arbeidsformene blir utbrukelig når det er snakk om så viktige spørsmål som norsk sikkerhet. I løpet av et par år nå skal 25 land ta stilling til den nye grunnlovstraktaten i EU. Grunnlovstraktaten endrer forholdet mellom EU institusjonene slik at Norges muligheter til å øve innflytelse over prosessene i EU svekkes. Det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet traktatsfestes og det er tatt inn i grunnlovstraktaten en egen sikkerhetspolitisk klausul som likner den vi har i NATO.

Den historiske utvidelsen og grunnlovstraktaten diskuteres nå livlig i alle medlemslandene. Noen av dem skal ha folkeavstemming. Andre skal føre debatten i sine parlamenter. Det ville smake av lederskap om Storting og regjering fylte det rommet som kampanjegruppene er i ferd med å erobre - som vil gjøre vårt forhold til Europa om til stupide slagord innenfor forenklede kategorier. Det kan gjøres ved at regjeringen ga Stortinget en bred redegjørelse om hvordan den ser situasjonen for Norge gjennom en stortingsmelding eller ved en tale i Stortingets plenum. Regjeringens presentasjon kunne så sendes til behandling i utenrikskomiteen slik at partiene ble nødt til å forholde seg til stoffet på en grundig og seriøs måte. På dette grunnlag kunne Stortinget drøfte saken i plenum .

EN SLIK

åpen arbeidsmetode kan brukes ved ulike anledninger. Mange parlamenter i Europa - blant annet det britiske og finske - lager egne rapporter om sentrale utenrikspolitiske temaer og situasjoner slik at det ikke bare er regjeringens analyser som blir enerådende. I Norge mangler ofte både regjeringens og Stortingets analyse av sentrale situasjoner og områder. Jeg vil ikke gå inn for at Stortinget tar til å utarbeide egne rapporter. Men det ville være bra for den utenrikspolitiske debatten i landet om regjeringen kunne fremlegge flere egne analyser og rapporter til behandling i Stortinget. Og ikke minst - der er jeg enig med SV - flere saker kan gå for åpent Storting. For eksempel spørsmålet om NATOs opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker. Da hadde vi sluppet mange misforståelser.