BLANT DE STØRSTE: Solparken Noor 1, utenfor den marokanske byen Ouarzazate er en av de største solparkene i verden. Foto: Fadel Senna / AFP / NTB scanpix
BLANT DE STØRSTE: Solparken Noor 1, utenfor den marokanske byen Ouarzazate er en av de største solparkene i verden. Foto: Fadel Senna / AFP / NTB scanpixVis mer

Solkraft:

En åpenbaring i ørkenen

I ørkenen i Marokko finner man Noor, en lovprising av solen, ikke som gud, men som samarbeidspartner.

Meninger

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle forbinde industri med åpenbaringer. Slett ikke kraftverk.

Men likevel. Da jeg kjører inn i ørkenen nær Ouarzazate i det sydlige Marokko, blir jeg betatt. Jeg er her på invitasjon fra Den europeiske investeringsbank, som har investert over 300 millioner euro i det som en gang skal bli verdens største solvarmekraftanlegg. Anlegget vil forsyne en million mennesker med strøm, og skåne jordens allerede pressede atmosfære for et utslipp på 750 000 tonn karbondioksid.

«Se deg rundt. Skriv hva du vil», lyder invitasjonen fra investeringsbankens talsmann, den britiske forfatteren Matthew Rees.

Jeg ser meg rundt. Solmarker! Her gror det ikke planter, men lys. Her vokser det sol. Anlegget heter Noor. Det betyr «lys» på arabisk. Tusenvis av fire meter høye, konkave speil, festet i 80 meter lange rekker, adlyder solens kommando og snur seg etter dens taktstokk i store, blendende glimt. Anlegget er en gigantisk «selfie» for solen intet øye kan se direkte på uten å ta skade. Her er det ikke oss, men vår framtid som blir speilet.

Jeg tilstår det. Jeg får en åpenbaring der jeg står i ørkenen i det sydlige Marokko foran verdens største solvarmekraftverk. Min åpenbaring er ikke av religiøs art, men den har utvilsomt noe å gjøre med det udefinerbare og uhåndgripelige begrepet «tro». Det er en tro på mennesket, dets uuttømmelige oppfinnsomhet og overlevelsesvilje, men ikke, som i den brutale industrialismens epoke, en overlevelsesvilje som uttrykker seg i metaforer hentet fra krigen, men fra samlivets og fellesskapets sfære. Hva er et solspeil annet enn et samarbeid med solen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når industrialismen skal beskrive sitt forhold til naturen, er alle metaforer hentet fra krigen. Vi beskriver oss selv som naturens herre: Vi har seiret over naturen, vi har lagt den under oss, eller vi utnytter den. Naturen er en overvunnet fiende eller en rettsløs slave som tåler alle slags slag: Kull- og kobbergruvenes arr i landskapet, de fossile brennstoffenes usynlige voldtekt på jordens atmosfære, utryddelsen av et stigende antall arter.

For sent, under trusselen fra klimaforandringene, går det opp for oss at naturvitenskapen kun produserte halve, alltid nyttebetonte innsikter, og at vi med vår larmende, kortsiktige tenkning, har vekket slumrende uhyrer, naturlovene, hvis konsekvenser vi aldri forstod. Våre egne framskritt vender seg nå imot oss. Når vi i kullgruver og oljefelter trenger enda dypere ned i jorden, er det våre egne graver vi graver.

Våre åndedrett blir planetens åndedrett. Vi har omskapt jordens atmosfære til et lukket rom hvor karbondioksidet flyter mer og mer, og oksygenet mindre og mindre. Vi har alltid fornektet vårt fellesskap med alle levende arter. Men nå er det åpenlyst at vi deler skjebne. Deres liv og død avhenger nå av oss. Hvis vi som art uforvarende begår selvmord, trekker vi andre arter med oss. Reis ut på landet en sommerdag og lytt. Insektenes summing er borte. Fuglesangen, som en gang var et kor, er nå overlatt til et par gjenværende solostemmer. Artenes utryddelse utspiller seg allerede rett foran øynene og ørene på oss.

Kong Mohammed VI, som har regjert i Marokko siden 1999, er ingen demokrat. Med dyktig manipulasjon og politisk press har han unngått at vårstormen, som raste gjennom arabiske land i Nord-Afrika og Midtøsten under det optimistiske navnet Den arabiske våren, fikk ødeleggende konsekvenser. Det skjedde ingen katastrofer i Marokko. Men våren brakte heller ikke demokrati. Uten framsyn er Mohammed VI likevel ikke. Han har planlagt at 52 prosent av landets strømforbruk i 2030 skal baseres på bærekraftig energi. Det er derfor Noor reiser seg i ørkenen.

Det er ikke med sin høyde at speilrekkene i Noor 1 og 2 imponerer. Likevel ser de gigantiske ut der de henger i stålskiver, selv sammenlignet med de store lastebilene som beveger seg mellom dem over grusen på den enorme byggeplassen. Størrelsesforholdene er overveldende. Men ikke like overveldende som tanken på at glassflatene, som til sammen veier titusener av tonn, er lysfølsomme og lar sine bevegelser diktere av de minste endringer i noe så ulegemlig som solstrålers innfallsvinkel.

Noor 3 er bygget på en helt annen måte. Her er speilene plassert vannrett på plattformer som hviler på ti meter høye søyler. Plattformene, som er på størrelse med en tennisbane, orienterer seg også etter lyset og skal sende det i en konsentrert stråle mot et 250 meter høyt såkalt soltårn. Soltårnets gjennomsiktige topp lagrer energien i et hvitglødende gjenskinn. Jeg har ikke fantasi til å forestille meg hvordan det vil se ut når anlegget står ferdig og soltårnet begynner å gløde.

Men kjøreturen under de 7900 plattformene gir meg følelsen av å befinne meg i en magisk soppskog hvor jeg selv er krympet til billestørrelse. Og når jeg tenker på alle disse plattformene som orienterer seg etter samme punkt på et enormt tårn, som vil bli Afrikas høyeste, ser jeg hoffdamer neie for Solkongen ved det franske hoff. Det er en forunderlig ynde over hele virksomheten, som å se industrialismens brutale epoke gjenoppført som ballett. Noor er en lovprising av solen, ikke som gud, men som samarbeidspartner.

Det avgjørende er at Noor uttrykker en demrende forståelse av at vi ikke er skapelsens herre. Vi har kun planeten til låns, og derfor er det så viktig at vi ikke etterlater oss altfor store spor. Små fotavtrykk i strandkanten, ikke ødelagte landskap og økologisk ubalanse.

Under trusselen fra klimaforandringene er vi som global sivilisasjon i beleiringstilstand. Maktsykens tid er forbi. La oss feire vår abdikasjon som skapelsens herre framfor å sørge over den. Oppfører vi oss klokt, behøver vi ikke å oppleve vår sivilisasjons undergang, men begynnelsen på en ny. Et fellesskap som samler i stedet for å splitte.

Vi kan begynne med speil, som i likhet med solsikkene på marken snur seg etter solen.

Oversatt av Andrea Aurdal