Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

En åpning for Cuba

USA og Cuba gjenoppretter diplomatiske forbindelser, etter mer enn et halvt århundre med fiendeskap. Barack Obamas tale var modig, men hvem er vinnerne etter gårsdagens kunngjøring?

Cubas president Raul Castro (i midten) ønsket de fem Cubanske agentene, som har sittet fengslet i USA siden 1998, velkommen hjem i går. Foto:  "AFP PHOTO / Estudios Revolucion"
Cubas president Raul Castro (i midten) ønsket de fem Cubanske agentene, som har sittet fengslet i USA siden 1998, velkommen hjem i går. Foto: "AFP PHOTO / Estudios Revolucion" Vis mer
Meninger

Nyttårsfesten hadde lagt seg og den USA-støttede diktatoren Fulgencio Batista hadde flyktet landet. Da den cubanske revolusjonen seiret første nyttårsdag 1959 — selv om det skulle ta noen år før den ble erklært sosialistisk — fikk det raskt varsellampene til å blinke i Det hvite hus. I løpet av de neste årene ble Cuba gradvis drevet inn i en nær allianse med Sovjetunionen, og ble del av et stormaktsspill som kanskje var like ved å føre verden inn i atomkrig under missilkrisen i 1962.  

Men det er fristende å gå lengre tilbake i tid for å forstå forholdet til stormakten i nord. Cuba har åpenbart vært av strategisk betydning for USA lenge før den kalde krigen, da det ikke bare utgjorde en del av USAs såkalte bakgård i Latin-Amerika, men i praksis også en del av stormaktens grense mot sør. Gjennom mesteparten av 1800-tallet så USA på Cuba som en naturlig del av sitt territorium, som en moden frukt som når tiden var inne, ville havne i deres hender. Etter mislykkede forsøk på å kjøpe Cuba fra Spania, grep USA inn i den andre cubanske frigjøringskrigen og okkuperte landet. En cubaner, Tomás Estrada Palma, ble første president i 1902. Men både han og hans etterfølgere måtte forholde seg til det såkalte Enmienda Platt. Det var et tillegg til grunnloven som åpnet for intervensjon dersom landet ikke ble styrt i tråd med USAs interesser.  

Samtidig sikret USA seg kontroll over et område i Guantanamo i Øst-Cuba, hvor de fortsatt driver en militærbase uten at noen på Cuba kan gjøre noe med det. Torturen som har funnet sted der har ikke styrket troverdigheten i USAs kritikk av menneskerettighetssituasjonen på Cuba.

Obama-kunngjøringen etter atten måneders forhandlinger med Cuba var dristig. Det ville trolig ha vært politisk umulig å komme med denne om det ikke var for frigivelsen av Alan Gross, som fikk stor oppmerksomhet. Han ble fengslet på Cuba etter at han tok satellittelefoner inn i øystaten som underkontraktør for amerikanske myndigheter, og satt fem år i fengsel som offer for et maktspill mellom de to statene. Men på Cuba er en viktigere nyhetssak at de tre siste av fem cubanske agenter som ble fengslet i USA i 1998, endelig får returnere til sitt hjemland. De hadde infiltrert ytterliggående grupper av eksilcubanere som tidligere har stått bak terrorangrep mot sitt hjemland, og cubanske myndigheter har i alle disse årene kjørt veldige mediekampanjer av ulike slag hvor de lovet at "de fem heltene" én dag ville vende tilbake

Det er langt fra alle latinamerikanere som har sansen for Fidel og Rául Castro. Men det er også en betydelig andel av befolkningen som tenker på Cuba som et land som sender leger og bistand ut i verden snarere enn soldater, et land uten den ekstreme fattigdommen mange kjenner alt for godt fra sine hjemland, et bevis på at en annen kurs kan være mulig. USA forbindes med fra gammelt av med muligheter, rikdom og makt - men også utbytting, innblanding og kupp helt frem til våre dager.  

Og de siste ti-femten årene har den storpolitiske situasjonen endret seg til Cubas favør. Den oljesterke Hugo Chávez i Venezuela ledet an da han inngikk et tett samarbeid med Fidel Castro og fikk med seg flere land i det sosialistisk orienterte ALBA-samarbeidet. Men Russland, Kina og Brasil har også fått større relevans - og alle har vennlige relasjoner til Cuba. Det sosialdemokratiske regjeringspartiet i Brasil er del av den samme internasjonale sammenslutningen som Cubas kommunistiske parti, det såkalte Foro de Sao Paolo, selv om forskjellene er store. Cuba og deres nære allierte Venezuela var pådrivere for opprettelsen av CELAC, et forum for multinasjonal dialog som samler 33 stater på det amerikanske kontinent, men hvor USA og Canada ikke får være med. En historiens ironi hvis en tenker på hvordan Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), etter initiativ fra USA, ekskluderte Cuba fra det gode selskap for femti år siden. Og på toppen av det hele har et samstemt Latin-Amerika fått stormakten til å akseptere cubansk tilstedeværelse på den tradisjonelt USA-dominerte organisasjonen OAS sitt toppmøte i Panama i april 2015, etter at de først uttrykte motstand mot dette.  

USAs manglende hell med å skape regimeskifte på Cuba er en viktig årsak til at Obama gjør som han gjør. Men også den internasjonale politiske situasjonen er viktig for å forstå Obamas beslutning. USA har ikke kapasitet til å slåss med hele verden, og ønsker å gjenvinne innflytelse i Latin-Amerika. Og et hinder for å oppnå dette er nettopp Cuba-politikken, som i mer eller mindre tydelige vendinger blir fordømt av alle statene i regionen. Dette er imidlertid ikke et endelig brudd med USAs politikk med å straffe stater de ikke liker. Like før Washington kunngjorde en ny Cuba-politikk, innførte de sanksjoner mot Cubas nære allierte Venezuela som i disse dager rammes av et kraftig fall i oljeprisene. Riktignok sanksjoner av et langt mindre omfang, men likevel.  

Selv om gårsdagens kunngjøringer er historiske - og nok ble feiret av de fleste cubanere i går — står fortsatt det største problemet ved lag: Det som USA kaller for en embargo og som Cuba kaller for en blokade. Den har i følge cubanske myndigheter kostet landet 740 milliarder kroner gjennom alle disse årene. Tallet kan nok diskuteres, men få betviler at blokaden har hatt store virkninger. I tillegg til at Cuba er avskåret fra sitt største naturlige marked, og mister millioner av potensielle turister hvert år, nektes Cuba å handle med amerikanske dollar og møter en rekke restriksjoner på handel med bedrifter i tredjeland. Sanksjonene blir fordømt av et nær samlet FN, senest i oktober, da 188 land stemte for å oppheve denne inhumane forordningen. I sin historiske kunngjøring passet da også Obama på å ta til orde for å gjøre noe med embargoen/blokaden. Men den er nedfelt i lover og de kan ikke fjernes uten støtte i kongressen og senatet. Denne prosessen kan ta tid.  

Har Cuba-politikken mislyktes? Mange vil nok ved første øyekast gi Obama rett i sin kritikk — kommunistpartiet sitter jo fortsatt med makten på Cuba — stikk i strid med USAs mål. Men noe oppnådde man også. En oppnådde å gjøre Cuba til et mindre attraktivt og mer isolert land. Blokaden var effektiv i å hindre revolusjoner i Latin-Amerika under den kalde krigen, for latinamerikanske ledere visste godt hva som ventet dem hvis de valgte feil side. Cubanske myndigheter siterer ofte et mer enn femti år gammelt, deklassifisert dokument fra den amerikanske statsadministrasjonen som sier at målet med embargoen er å «svekke Cubas økonomiske liv... ved å nekte penger og leveranser til cuba, å redusere (...) lønningene, å skape sult, desperasjon og å få regjeringen kastet»   

Hvem er så gårsdagens seiersherrer? Alle vinner, sier noen. Men i det politiske maktspillet er det vanskelig å si om Obama og USA kommer styrket eller svekket ut av det nye linjeskiftet. Internt vil nok de eldste (og ofte de mest fanatiske) cubansk-amerikanerne protestere mest høylytt, mens andre vil glede seg over bedre forbindelser med hjemlandet. Internasjonalt kan dette oppfattes som en mer sympatisk utenrikspolitikk fra Obamas side, men også som tegn på svakhet.  

På Cuba blir allerede endringene fremstilt som en historisk seier. De tre cubanerne som returnerer fra fengsel i USA vil bli gjenforent med sine familier, nesten to tiår etter at cubanske myndigheter lovet at de ville returnere, slik den utmattede og utmagrede Alan Gross ble det etter år med fangenskap på Cuba. Videoopptakene av førstnevnte vil bli sendt om og om igjen på de fem statseide kanalene. Utsikter til en gradvis fjerning av blokaden vil nok skape håp om bedre tider, samtidig som myndighetene fortsatt vil ha mulighet til å legge skylden på denne for falleferdige bygninger og lave lønninger, også en stund etter at den én gang forsvinner. Fidel Castro vil trolig i livets høst gjenta sine ord om at de som holder ut, seirer. Det selv om den verdensrevolusjonen han slåss for ikke har nådd mer enn en håndfull latinamerikanske land — om en legger velviljen til.