«Alle skal hjem»

En app kan ikke erstatte omsorg

I eldreomsorgen prøver politikere å bytte kvantitet med kvalitet. Det går ikke.

TID ER TINGEN: Eldre- og folkeminister Sylvi Listhaug treffer beboere, pårørende og ansatte på Hobøl Bo- og behandlingssenter. Men det som trengs er mer tid, ikke bare en klem. F.h.: Sylvi Listhaug og Ragnhild Walle

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
TID ER TINGEN: Eldre- og folkeminister Sylvi Listhaug treffer beboere, pårørende og ansatte på Hobøl Bo- og behandlingssenter. Men det som trengs er mer tid, ikke bare en klem. F.h.: Sylvi Listhaug og Ragnhild Walle Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Kan en app gi meg en god alderdom? Jeg tilhører den første digitale generasjonen. Eller sånn halvveis, må vel innrømmes. Jeg rakk innom både skrivemaskin og fasttelefon før jeg konverterte, så det er ikke medfødt slik jeg ser det er hos barn som håndterer datateknologi som en forlengelse av seg selv. Hvis jeg går i barndommen når jeg blir eldre, er jeg analog igjen.

Men vil en app redde alderdommen deres? Troen på at teknologi skal revolusjonere alderdommen og eldreomsorgen er sterk, særlig hos politikere som styrer budsjettene, også hos mange fagfolk som ikke befinner seg i førstelinja. Teknologi skal kompensere for manglende rekruttering til et område som sluker ressurser. Verre skal det bli.

De siste ukene har Dagbladet gjennom flere omfattende reportasjer gitt innblikk i hvordan det fungerer i praksis med utgangspunktet i Oslo kommune. I en reportasje i Magasinet lørdag følger journalist Rønnaug Jarlsbo sin demenssyke mors hverdag. Den 89-år gamle mora bor fortsatt hjemme, slik den politiske ambisjonen er: Alle skal bo hjemme lengst mulig. Til tross for at mora har barn og barnebarn som stiller opp for henne, besøk av hjemmetjenesten tre ganger om dagen syv dager i uka, er hun mye alene i en sårbar fase i livet. Det er ikke et liv datteren ønsker for henne, men reportasjen avslutter med det retoriske spørsmålet:

Hva er egentlig alternativet?

Da jeg i en tidligere kommentar litt for lettvint brukte den politiske klisjeen «hender» om ansatte i eldreomsorgen, fikk jeg kjeft av fagfolk som mente det var en nedvurdering av deres kompetanse. De er mer enn hender, ja visst, jeg er fullt klar over det, og ordene vi bruker er viktige. Jeg liker heller ikke når helsearbeidere blir omtalt som engler, som om jobben er et kall, ikke et yrke. Men det er faktisk også snakk om hender og dedikasjon.

Det er ikke til å komme utenom at tilstedeværelse er en nøkkelfaktor i all omsorg, og at det er nettopp tilstedeværelse det skorter på. Kvantitet, ikke kvalitet, pleide å være uttrykket når det gjelder barn. Det vil si, det avgjørende er å være tilstede.

I eldreomsorgen prøver man å bytte kvantitet med kvalitet. Det høres ut som en uvegerlig moderne prosess, slik det meste effektiviseres og automatiseres. Men hva om oppgavens kjernevirksomhet er å være tilstede og uten denne tilstedeværelsen, er det heller ikke mulig å oppnå forsvarlig kvalitet?

Selv om stoppeklokka offisielt er avskaffet i Oslo kommune, har ikke ansatte tid til å sitte ned, knapt til den tida det tar å få syke eldre med på nødvendige gjøremål som å dusje og spise. Journalistdatterens dilemma er gjenkjennelig smertefullt for mange pårørende når det nærmer seg den tida foreldre ikke lenger kan klare seg alene hjemme, selv med mye hjelp.

På sykehjemmet er det heller ikke ansatte med tid til overs. Men det tilbyr i de fleste tilfeller mer trygghet og tilsyn om noe skulle skje.

Politikernes ambisjon om å forebygge ensomhet er bra. Vi vet fra undersøkelser at mange eldre i siste fase av livet sliter med isolasjon og inaktivitet. Men det er ikke nødvendigvis på grunn av manglende tilbud. En ny app hvor eldre kan bestille en rosa buss for å komme seg ut og rundt er kanskje en god idé for dem som ennå vet hvor de skal og fortsatt kan håndtere en mobiltelefon; skjønt det høres mer ut som et opplegg for rastløse tenåringer.

Utfordringen er de mange som er ute av stand til å navigere på egenhånd, verken i hjemmet eller utenfor, samtidig som de ikke er syke nok til å få sykehjemsplass og ville klart seg bra hjemme om de ikke var alene store deler av døgnet. Det krever en innsats fra pårørende; en betydelig del av eldreomsorgen faller på familien som ikke lenger er organisert for en slik tidkrevende oppgave, men som strekker seg langt for å få det til likevel. Det er en myte at nordmenn ikke stiller opp for sine eldre.

Så hva er alternativet? Oslo kommune har lovet 500 nye årsverk i hjemmetjenesten, men det dekker knapt dagens underbemanning. Skal de pårørende gjøre mer på bekostning av yrkesdeltakelse og likestilling? Skal vi prioritere helseressurser til gamle på bekostning av yngre? Vi har funnet praktiske og økonomisk bærekraftige løsninger for livets første fase, ikke minst av hensyn til dem som ellers måtte være hjemme for å ta seg av barn. Det må vi klare også for den siste fasen. Men svaret er ikke teknologi alene. Det er bare et verktøy.

Vi trenger faktisk hender når det er snakk om omsorg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.