VALGBOD: I de to ukene før valget vil personlighetstesten Big 5 bli brukt i Dagbladets valgbod. Her er valgforsker Frank Aarebrot i valgboden i 2013. Foto: Ralf Lofstad / Dagbladet
VALGBOD: I de to ukene før valget vil personlighetstesten Big 5 bli brukt i Dagbladets valgbod. Her er valgforsker Frank Aarebrot i valgboden i 2013. Foto: Ralf Lofstad / DagbladetVis mer

Big Five:

En artikkelserie om De fem store

De neste ukene vil du møte personlighetstesten Big 5 i Dagbladets valgbod. Men hva er egentlig de fem store personlighetsfaktorene?

Meninger

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

I Dagbladets valgbod de neste to ukene vil personlighetstesten Big 5 bli brukt som utgangspunkt for intervjuer av flere profilerte politiker. Med fem artikler framover kommer jeg til å presentere en og en av de fem store personlighetsfaktorene, som ligger til grunn for testen.

De fem store slo for alvor gjennom i 1991. I våre dager er Big 5 regnet som standard personlighetsmodell innen personlighetspsykologi, og blir brukt som standardmodell i utvikling av personlighetstester. Under min veiledning har Harald Eia og Nils Brenna nylig hatt suksess med en podcast og radioserie hvor de intervjuer kjente mennesker med utgangspunkt i sin Big 5-profil, etter at testen ble brukt på samme måte og med samme veileder i Else Kåss Furuseths TV-serie «Det er lov å være bli’ med Else.»

Big 5 – personlighetsmodellen – daterer seg faktisk tilbake til Sir Francis Galton, som var fetter av Charles Darwin og i likhet med ham svært produktiv. Det var blant annet han som oppfant fingeravtrykksmetoden, og han var med på å legge grunnlaget for statistisk metode i samfunnsvitenskapelig forskning. Og det var han som kom med den leksikalske hypotese – at de viktigste forskjeller mellom mennesker er beskrevet i språket.

Den leksikalske hypotese ble antagelig først vitenskapelig studert av Gordon Allport og Henry Odbert, som tok for seg de to største leksika fra sin samtid (1936) og skrev ned alle adjektiv som beskrev mennesker – energisk, omsorgsfull, ryddig, avslappet, jordnær, etc. De fikk ei liste på 18000 ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha gått gjennom dem, og fjernet alle ord som ikke var tvetydige, foreldet, beskrev midlertidige tilstander, eller på annen måte ikke dugde til å beskrive rimelig stabile personlighetstrekk i hverdagen – satt de igjen med ei liste på 4400 ord. Dette mente de bekreftet den leksikalske hypotesen. De fleste måtte kunne greie seg med så mange.

Men dette er egentlig ikke nok – for tenk om veldig mange ord beskriver noen få (men kanskje viktige) trekk, mens andre trekk ikke ble beskrevet i det hele tatt? Raymond Cattell tok på seg å undersøke dette. Han tok for seg lista, og ba mennesker tenke på mennesker de kjente godt – og å velge ord fra lista som beskrev dem. Så brukte han en matematisk beregningsmetode – faktoranalyse – for å regne ut hvilke ord som ofte, og hvilke ord som sjelden, ble brukt samtidig.

Det viser seg f.eks. at hvis man krysser av for ryddig hos et menneske, så krysser man ofte også av ordentlig, pertentlig, pliktoppfyllende, men sjelden spontant, rotete, eller upålitelig. Slik fikk Cattell organisert de 4400 adjektivene til 16 kategorier – eller faktorer.

Dette var første forsøk. Cattell har blitt kritisert for å ha regnet feil flere steder, og han brukte også en svært primitiv variant av faktoranalyse. Når jobben gjøres om igjen i våre dager, blir det alltid fem faktorer – Cattells 16 regnes i dag for å kunne samles i fem.

Seinere forskning har gått ut på å finne ut om det finnes faktorer som burde være med, eller om man kan finne andre faktorer ved alternative analysemetoder. Når tilleggsfaktorer foreslås – som sjarme, eller sex appeal – er det alltid diskutabelt om det egentlig er personlighetstrekk, eller om det er noe annet.

En klassisk oppsummeringsartikkel om Big 5 fra 1995 heter «What the hell took so long?» Her reflekterer Lewis Goldberg over hvorfor det tok så lang tid å komme fram til Big 5. Et vektig poeng er rett og slett at det er vanskelig å godta at noe så komplekst som mennesker kan reduseres til fem beskrivende faktorer. Men de fem faktorene dekker faktisk hver for seg stor kompleksitet – det er derfor de kalles The big 5.

Det er svært stor variasjon under hver av de fem, men variasjonen er gjenkjennelig. Så det er viktig å ha i bakhodet: De fem store er til atferd som klima er til vær. De beskriver atferdsmønstre, ikke atferdstrekk. De omfatter svært mye, og svært variert, atferd som dog har noe til felles.

Vet man noe om hvilken Big 5-profil en person har, så vet man svært lite om hva vedkommende kommer til å gjøre i dag, i morgen eller til neste uke. Men man kan vite svært mye om hva vedkommende kommer til å gjøre mest av over tid, og det er bra nok for veldig mange formål.